Det veldige om
Under den siste nattverd, mot slutten av sitt jordiske liv, talte Jesus til disiplene og sa: «Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.»
En bør legge merke til at dette ikke ble talt til disiplene som representanter for menneskeslekten, for Jesus snakket til dem som barn av Guds rike. Jesus talte til sine egne, sine venner, sine brødre, og han kalte dem «små barn» - et uttrykk for sin dype kjærlighet til dem.
Han elsket dem oppriktig. Han hadde lært dem «givende kjærlighet»[1], og hadde vist dette i praksis ved å gi seg selv til dem gjennom hele disippelskapet. Det er i denne settingen han gir dem et nytt påbud: «Elsk hverandre!»
Her må vi innse at Jesus hadde talt om kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten gjennom hele sin tjeneste. Selvoppofrende kjærlighet var knapt noe nytt i hans undervisning. Han bruke lignelsen om den barmhjertige samaritan som eksempel for å utvide forståelsen av kjærlighet fra det å elske sin egne til å elske den fremmede. Han gikk så langt at han underviste at vi skulle elske våre fiender.
Budet om å elske er forskjellig fra den etiske nødvendigheten av å behandle sin neste med kjærlighet. Kjærligheten Jesus talte om, er en identitets-markør.
I vår tid, i vår jakt på identitet, søker mennesket innover for å finne ut hvem vi er, og vi hungrer etter bekreftelse fra samfunnet rundt for å bekrefte det vi finner inni oss. Vi danner grupper, eller klaner, som har felles verdier, holdninger og tilnærminger til samtidens utfordringer. Fokuset er: «Hvem er jeg?»
Den kristne forståelsen av identitet skiller seg fra dette ved at en heller stiller spørsmålet: «Hvor kommer jeg fra?» Den troende forstår sin identitet gjennom tilhørighet, gjennom en erfaring av familie. Gud er min far, og alle troende er mine brødre og søstre. Fordi jeg er et barn av Gud, ligger min identitet i min relasjon med Gud. Denne identiteten har visse markører, og det å elske Gudsrikets brødre og søstre er en av dem.
Befalingen om å elske hverandre i Guds rike er utelukkende gitt til Jesu disipler. En glemmer ofte at denne befalingen har et mål utover seg selv. Innholdet er så mye mer enn å bygge et inkluderende og kjærlig fellesskap blant de troende.
Å være en disippel betyr i bunn og grunn å streve etter å bli som mesteren. Dette er det Jesus mener når han sier til disiplene at målestokken for deres kjærlighet er hans kjærlighet til dem. Visst er det stort å være elsket og å oppleve omsorg. Og det kjennes godt å være objektet for en annens kjærlighet. Men dette er på ingen måte poenget for kjærlighetsbudet i Guds rike. Begrunnelsen finner vi i bønnen Jesus bad etter den siste nattverd[2]. Han sa at så fremt denne kjærligheten ble praktisert blant de troende, ville verden tro at Jesus var sendt av Gud. Dette var Jesu rasjonale for kjærligheten, og dette er hva budet sikter mot. Å gjøre kjærligheten i Guds rike til selv-nytelse, er det rakt motsatte av kjærlighetsbudet.
Budet er gjensidig i karakter, noe vi tydelig ser ved at Jesus bruker pronomenet «hverandre». Det er bare én måte å leve ut denne typen kjærlighet på, og det er ved å elske den andre. Så lenge jeg har oppmerksomheten på meg og mine behov, vil kjærligheten være selv-sentrert, og direkte motsatt av gjensidig. Den vakre hemmeligheten her er at når Jesu disippel elsker de andre disiplene, blir disippelen selv automatisk gjenstand for kjærlighet. Dette er ikke målet for budet, men en funksjon av det, og det viser gjensidigheten i relasjonen. Det er derfor ikke noe behov for å sikre kjærligheten til oss selv da Jesus befalte oss å elske hverandre. Ved å bli en disippel av Jesus, blir ens identitet endret – i stedet for å være opptatt av seg selv, strever en etter å ha oppmerksomheten festet på den andre.
Denne kjærligheten er synlig for de som er utenfor Guds rike. De ikke-troende observerer den når de ser hvordan disiplene behandler hverandre, og hvor høyt de respekterer og bryr seg om hverandre. De ser disiplenes tålmodighet når ting blir vanskelige og krevende, og hvordan de alltid lar tvilen komme den andre til gode. Stolthet er fraværende, og en finner ikke konkurranse om oppmerksomhet. De viser en kultur av anstendighet, og en tydelig respekt og et sterkt forsvar for familie og relasjoner. Fellesskapskulturen er ikke selvopptatt og har ikke toleranse for bitre konflikter. Vonde ting skjer likevel blant dem, fordi de er mennesker, men ærlig åpenhet sikrer problemløsning og tilgivelse. Det gis ikke rom for å bære nag i et fellesskap hvor utholdenhet er normen, og varig tillit skapes hvor Guds barn elsker hverandre. Et slikt fellesskap kan ikke se på at andre disipler lider uten å gripe inn, å gi, å løfte og å støtte. Denne måten å leve på, disse holdningene og verdiene, vokser fra et trosfellesskap med deres Herre. Disiplene etterfølger han når det gjelder hvordan han levde, de verdier han hadde og den relasjonen han hadde med Gud, men også hans utholdenhet i lidelse. Ved å praktisere denne kjærligheten blir de identifisert som Jesu disipler av verden rundt dem. Derfor er den gjensidige kjærligheten i Guds rike en identitets-markør.
Følelser har man, kjærlighet lever man. Kjærligheten i Guds rike gjenspeiler Jesu holdninger. Han forstod ikke sin likhet med Gud som noe han hadde kapret, noe å tviholde på, noe å klamre seg til og vokte. Han slapp derimot taket på alt dette for å bli bæreren av Guds kjærlighet til en verden, som på ene siden hadde behov for Guds kjærlighet, men som på andre siden ikke ønsket Gud inn i bildet på noen som helst måte. Verden ville heller snekre sine egne guder, guder som stemte overens med deres opplevde behov – guder som ville ta instruksjon, og som ikke gikk rundt og «gjorde gud-ting». Han visste at hans liv ville være preget av tjeneste, av forkastelse, av lidelse og av grusom død. Dette hindret han ikke å bli Guds kjærlighet til verden.
Kjærligheten i Guds rike presenteres ikke som følelsesløs. Det nye testamentet anerkjenner og ønsker alle typer trofast vennskap, omsorg og varme mellom barn og deres foreldre, og taler svært anerkjennende om de sterke dragningene som fører til ekteskap. Språket i Det nye testamentet bruker likevel andre ord for disse følelsene.
Kjærlighet i Guds rike er handling. Det er å gi. Gud gav sin egen sønn, og dette er den sterkeste kjærlighet vi kjenner. Følgelig finnes ikke større kjærlighet for en disippel enn å gi sitt liv for sine venner. I dette lyset forstår vi at å gi det du måtte ha for dine brødre og søstre i Guds rike, er synlig kjærlighet. Dette er en type kjærlighet som ikke er basert på hvorvidt en liker eller setter pris på den andre, men på de behov den andre måtte ha. Dette er bibelens «givende kjærlighet». Du rekker kjærligheten fra Gud til den andre når du bruker de ressurser du måtte ha til rådighet for å elske i praksis.
Disiplene ser faren i å bytte ut «givende kjærlighet» mot emosjonell kjærlighet. De vet at emosjonell kjærlighet er avhengighetsskapende og, til syvende og sist, destruktiv. Når emosjonell kjærlighet få lov til å råde fritt, er faren at en selv blir objektet for kjærligheten. En elsker fordi det kjennes godt. Når så følelsene avtar, vil relasjonen visne, fordi den andre i bunn og grunn var der for at en selv skulle føle seg vel. Kjærligheten oppfører seg ikke slik.
Gjensidighet er følgelig gitt. En forbrukerholdning vil suge all verdi inn i seg selv, og kjærligheten i Guds rike vil kollapse.
Utfordringen er, selvsagt, ordet «om». Herren var med andre ord fullstendig bevisst at denne måten å leve på ikke var noe som automatisk følger tro.
Det er ikke uvanlig å hevde at de som tror på Jesus, elsker hverandre slik det er beskrevet ovenfor. Dette er verken hva Jesus sa, og heller ikke hva vi ser i verden omkring oss. Det han sa, var at han gav sine disipler et nytt bud, en ordre de må velge for å følge.
Først må det derfor finnes disipler. For å bli en av Kristi disipler, må et Guds-møte finne sted, og en må ta imot Jesus som sin frelser og herre.
Ordet «herre» er ikke et egennavn i denne sammenhengen, men en funksjon. «Herre» er den som har makten til å fatte beslutninger. For at en person med rette skal kunne kalle Jesus «Herre», må vedkommende overføre råderetten over eget liv til Jesus. Gjør personen ikke dette, driver vedkommende enten et spill, eller også bedrar han eller hun seg selv.
Budet er gitt til de som alt har tatt imot Jesus som frelser, og det følger derfor at det er mulig å være en disippel og likevel ikke praktisere budet om å elske hverandre. Det er ikke å anbefale, det er ikke ønskelig, og det er faktisk invalidiserende om en skal kunne oppfylle misjonsbefalingen: å gjøre disipler av alle nasjoner.
Å elske hverandre er ikke gitt – det er et resultat av å ha bøyet seg for Herren. Av denne grunn er det å elske hverandre en form for tilbedelse – det er å anerkjenne han som herre og å opphøye han ved å gjøre som han har befalt.
Mens interseksjonalitet plasserer mennesker i grupper som står mot hverandre, etter rase, klasse og kjønn, og forstår vår eksistens som systemer av diskriminering og undertrykking, står befalingen i Guds rike om å elske hverandre fast.
Vi tror at det står alle mennesker fritt å velge å tro det de vil, og å leve som de ønsker. Dette er det ansvar som påhviler hver mann og hver kvinne i deres liv. Men deres valg bør være informert.
I Guds rike tror vi derimot på enhet. Vi tror der bare finnes én Gud. Vi tror der kun finnes én tro, og bare én kirke – og at både tro og kirke er definert og tilhører Kristus, som vi tilber. Vi tror på tilhørighet. Samhørighet. Likhet.
Fra den første begynnelse samlet Jesus sine disipler fra alle deler av samfunnet. Da han forlot sine venner og vendte tilbake til Guds høyre hånd, gav han de troende i oppdrag å gjøre disipler av alle nasjoner, alle språk og alle folkegrupper. Derfor finner du ingen forskjell når du ser på kirken – rik eller fattig, slave eller mektig, mann eller kvinne, barn eller voksen, uavhengig av hudfarge – når en tar imot Jesus som sin Frelser og Herre, vil alle ha samme status: Du er et Guds barn.
I takknemlighet over dette ufattelige privilegiet, men også fordi vi har lært å kjenne frykten for Gud, bøyer vi oss i lovprisning og tilbedelse. Også dette er en identitets-markør i Guds rike.
Alle Guds barn, uten hensyn til funksjon, har retten til å tre inn i Guds nærvær, og enkelte av oss elsker dette høyere enn ord kan beskrive. Også dette er en identitets-markør i Guds rike.
Når et menneske møter Gud, bøyer seg under hans suverenitet og blir et Guds barn, begynner dette mennesket å forstå at han eller hun har fått et nytt borgerskap, og at de nå tilhører et annet fedreland. Deres hjemland er hvor Gud er. Denne sannheten skaper hjemlengsel. De lengter etter å være hvor han er. Også dette er en identitets-markør i Guds rike.
La oss derfor strekke oss lenger enn langt for å være lydige mot hans bud, og på den måten skape en livs-forvandlende misunnelse: Se hvor de elsker hverandre!
[1] Agape (gr.)
[2] Joh 17
