At en kan, betyr ikke at en skal

Tirsdag 26.mai skal endringer i bioteknologiloven behandles i Stortinget.

Regjeringen sendte ut et høringsnotat 15.mai 2019 til en bred gruppe høringsinstanser som omfattet både faglige miljø, interesseorganisasjoner, kirkesamfunn og livsynsgrupper. Høringsfristen var 2.september 2019.

7.mai i år meldte NRK at Ap, SV og Frp var blitt enig om et forlik vedrørende endringer i bioteknologiloven[1].

Ifølge reportasjen i NRK handler forliket om en rekke punkt, og må forstås som en seier for likestilling og kvinners rett i det norske samfunn.

Saken er et etisk veiskille i Norge, og tydeliggjør at samfunnet vårt ikke står på et felles verdigrunnlag slik mange velger å tro.

Det er i og for seg ikke enkeltelementene som bekymrer, for de er kun naturlig utfall av det grunnsyn som disse tre partiene står på.

Jeg vil problematisere tre av de synlige verdiene.

1. Et foster er ikke et menneske

2. Et barn er ikke et individ, men et produkt

3. Barnet har ikke bruk for to foreldre

Et foster er ikke et menneske

Da Mor Theresa i 1979 mottok Nobels fredspris, var hun tydelig i sin takketale på at abort var uakseptabelt, fordi det er å ta liv[2]. Daværende miljøminister Gro Harlem Brundtland ble i etterkant bedt om en kommentar, og sa noe i retning av: Om vi hadde ment at et foster er et liv, hadde Mor Theresa hatt rett.

Dette er premisset bioteknologiloven bygger på: et foster er ikke et menneske.

Mange av oss mener at livet starter ved befruktning, og at livet er ukrenkelig. Dette synet på livet er ikke avgrenset av tro eller livssyn. Det følger av naturen.

Det er derfor problematisk for mange i det norske samfunn at egg blir befruktet for senere å bli objekt for kvalitetssikring, forskning og opplæring. Eller skal destrueres.

Samtlige av de nevnte formål har en ting til felles: Det livet som startet ved befruktning, er fratatt livets rett – ikke av naturen, men av norsk lov.

Barnet er ikke et individ, men et produkt

I vårt samfunn går fødselstallene faretruende ned, og alder på førstegangsfødende ligger statistisk på 29,5 år. Samtidig foreslår de tre nevnte partier å flytte alder for risikosvangerskap fra 38 år i dag til 36 år. Vinduet for å sette barn til verden blir stadig mindre, og samfunnet legger til rette for å sørge for etterveksten på alle tilgjengelige vis.

Det resulterer i en tankegang som sier at det er en rettighet å få barn. Vi er mange som er uenig i en slik forståelse.

Det blir hevdet et kvinner skal ha samme rett som menn til å gi sitt arvestoff til kunstig befruktning. Og kvinner skal ha samme rett som menn til å motta arvestoff for å muliggjøre foreldrestatus. Men – menn og kvinner har vidt forskjellige funksjoner i reproduksjon.

Mannens sæd kan av naturen ikke bli værende i hans kropp og bidra til nytt liv. Sæden må flyttes dit egget er, vanligvis av mannen selv. Å flytte sæd ut av mannens kropp krever ingen medisinske inngrep – det tar mannen seg av selv.

På den andre side er egg som forlater kvinnens kropp på naturlig vis, tapt for reproduksjon. Medisinen må eventuelt gjøre det naturen ikke tillater. Flere egg blir høstet etter en krevende hormonkur og befruktet utenfor mors liv. Etter befruktning blir «de befruktede eggene» vurdert etter kvalitet, og det/de med høyest kvalitet blir implantert i mors liv gjennom et nytt medisinsk inngrep.

• For det første er de per definisjon ikke lenger egg, like lite som det er sæd. Valg av begrep velger bort far. Språket bør reflektere virkeligheten.

• For det andre utfører medisinsk personell kvalitetsvurdering av et levedyktig liv.

• For det tredje blir de «befruktede egg» som ikke blir implantert, etter visse regler forsket på og brukt til opplæring. For så å bli destruert.

Dette kan synes uproblematisk, for det handler om å hjelpe voksne til å få barn, og hvem kan vel være imot det? Avfallet er kun et biprodukt uten egen verdi.

Når en først har valgt at noe er «et befruktet egg» eller «arvemateriale», og kan behandles deretter, følger noen naturlige konklusjoner:

• Eggdonasjon

• Forskning på «befruktede egg»

• Tillatelse til nedfrysning av «befruktede egg» på ikke-medisinsk grunnlag

• Assistert befruktning for enslige

Et «befruktet egg» som blir implantert i et annet morsliv, oppfyller kriteriene for surrogati, selv om politikere forsøker å benekte dette.

Barnet blir et produkt, noe en skaffer seg. Barnet fyllet et behov de voksne har. Visst kan det også være tilfelle når et par setter et barn til verden på naturlig vis, men det gjør ikke saken bedre. Og det er derfor problematisk når forslaget til bioteknologilov styrker en slik holdning. Dette blir enda tydeligere i forslaget når en ser på andre punkt i forliket:

• Det tilbys tidlig ultralyd og blodprøve (KUB) for alle gravide kvinner.

• Aldersgrensen for et definert risikosvangerskap settes ned fra 38 til 36 år.

• NIPT-test tilbys kvinner med medisinsk indikasjon, og testen tillates for alle kvinner.

Frp mener det er umoralsk å ikke gi kvinner tilgang til informasjon om deres svangerskap, men disse tiltakene har én felles begrunnelse: De skal avdekke arvelige sykdommer og genetiske feil hos barn i mors liv, slik at barnet kan fjernes innen de tidsrammer abortloven krever.

Det er ikke vanskelig å forstå at det er tungt å få et barn med store behov, og helst skulle en ønske at folk slapp slike påkjenninger, men det blir vanskelig å akseptere at foreldrenes påkjenninger skal veie tyngre enn barnets rett til liv.

For mange i det norske samfunnet vil det moralske problemet ligge et helt annet sted enn der Frp plasserer det.

Barnet har ikke bruk for to foreldre

Det finnes kun én måte å sette et nytt liv til verden på: en manns sæd må befrukte en kvinnes egg. Dette er naturen, biologien.

Det tok tid og fortvilelse å kjempe fram aksept for at adoptivbarn og barn født etter sæd-donasjon skulle få retten til å kjenne til sitt opphav. Og det finnes fremdeles vestlige land hvor avkommet ikke automatisk har rett til å kjenne til sitt opphav. Lenge gikk de voksnes behov for anonymitet foran barnets behov for å kjenne til sitt opphav, og mange barn vokste opp med et ødeleggende hull i tilværelsen.

Mange i det norske samfunn mener at naturen selv forteller at barnet trenger både mor og far. For det handler om identitet og selvforståelse, om slekt, historie og tilhørighet, det handler om mental helse, og iblant også om fysisk helse. Slekt følger slekters gang.

Det er langt fra nødsituasjoner hvor en må skape best mulige forhold for et barn å vokse opp under, til å vedta en lov hvor premisset er at barnet kun har én forelder, og til dels er avskåret fra hele sin genetiske arv.

I samfunn og arbeidsliv legger vi opp til redundans når det gjelder sikkerhet. Om de trygge mekanismene likevel skulle svikte, skal det eksistere minst en dobbel sikkerhet for å fange opp avviket før ulykken er et faktum. Ikke når det gjelder barnet. Naturen har lagt inn redundans rundt barnet i familien, mens lovgivere foreslår å fjerne den. Historien forteller at det oftest er far som blir borte – et problem mange barn allerede sliter tungt under. Lovforslaget legger opp til systematisk fravær av foreldre allerede ved reproduksjon.

Oppsummering

Naturen forteller at livet begynner ved befruktning, og at egg- og sædcelle ved det punkt opphører å eksistere, men har gitt opphav til en ny person. Denne personen har krav på samfunnets beskyttelse.

Naturen forteller at barnet er et fullverdig individ i seg selv, og ikke er til for å skape mening og hensikt for sitt opphav. Tvert om – opphavet er til for å skap liv og framtid for sitt avkom, uavhengig av avkommets helse og utrustning.

Naturen forteller at barnet behøver sin mor og sin far gjennom sin oppvekst, og at barnet henter selvbilde og identitet, historie og tilhørighet fra sitt biologiske opphav.

Disse verdiene deles ikke av forslaget til endring i bioteknologiloven fra Ap, SV og Frp.

[1] https://www.nrk.no/norge/eggdonasjon-blir-tillatt-i-norge-1.15008310

[2] http://www.katolsk.no/tro/tema/etikk/artikler/mteresa