Frivillig og samtykkende sex mellom likeverdige parter

Den seksuelle frigjøring kom med 68-generasjonen, og Woodstock-festivalen vil for alltid være deres symbol. Woodstock-festivalen var en firedagers rocke-konsert hvor rundt 400.000 mennesker var samlet rundt «Drugs, sex, and rock n’roll». Dette var et høydepunkt for hippiebevegelsen.

Mens 68’erne taler positivt om Woodstock, vil enhver som står for monogamiet måtte kalle festivalen dødsstøtet mot trofasthet og respekt.

“Woodstock is one of the most memorable events from the late 60s. It was a great example of how people were becoming more open minded with their views on sexuality. People in this time period were no longer interested in settling down and starting families like previous generations had been.”[1]

Den seksuelle frigjøringen ble lansert som et nytt verdisystem, som opponerte mot det borgerlige synet på seksuell moral. Seksualiteten ble et våpen mot etablerte systemer og autoriteter.

Det er grunn til å påpeke både at det har vært mange perioder i menneskehetens historie hvor seksualiteten har vært løsrevet fra monogame institusjoner. Dette er med andre ord ikke et «nytt» verdisystem.

Dette verdisystemet skapte mange uholdbare situasjoner, både som resultat av seksuelle predatorer, uønskede barn og generell forargelse.

Det ble derfor viktig for forkjemperne for den seksuelle frigjøringen å bruke begrep som «frivillig» og «samtykke» koplet til seksuell aktivitet.

De eksisterende institusjoner i den vestlige verden på 1960-tallet var i hovedsak kristne, og aksepterte ikke ufrivillig sex eller sex uten samtykke. Det var et institusjonalisert krav at mann og kvinne hver for seg uttrykte i vitners nærvær at de ville ha den andre part som sin eksklusive seksuelle partner. Frivillig og samtykkede sex er med andre ord et kristent anliggende, motivert ut fra kjærligheten mellom mann og kvinne.

Som i så mange andre tilfeller hvor kirkens liv blir koblet til maktstrukturer, har kirken også her til tider legitimert overgrep. Det har skjedd ved at tvang ble institusjonalisert slik at den sterkeste part kunne kreve sin rett overfor den svakere[2] med bakgrunn i ekteskapelig plikt, familie, økonomi, politikk eller vold. [3]

Menneskets seksualitet er en sterk kraft, og nytelseseffekten er stor. Det er derfor ikke underlig at kulturen søker veier å godkjenne seksuell aktivitet, så lenge ingen blir skadet.

Og her nærmer vi oss kjernen i problemstillingen, nemlig påstanden om at ingen blir skadet av frivillig og samtykkende sex. Dette er den norm vår samtid lever etter.

Aksiomet bak denne tanken er at individet eksisterer som en autonom størrelse uten verken konsekvens for eller påvirkning fra andre.

At kristne ikke kan akseptere et slikt syn, handler ikke om begrepene «frivillig» og «samtykkende», men om påstanden at det ikke skader noen. Vi aksepterer ikke at individet er uavhengig av kollektivet det står i.

Når vi argumenterer mot fri sex, antar samfunnet rundt oss at det er fordi kristne finner sex avskyelig eller skittent. Dette er en monumental fordreining av virkeligheten. Kristne er seksuelle individer i samme grad som resten av samfunnet, og ser på seksualiteten som vakker og intens nytelse. Kristne har alltid forstått seksualiteten som intimitet og enhetsskapende, og ikke kun som en nødvendighet for å sette barn til verden. Kristne har en «samtidig» forståelse av nytelse og prokreasjon. Vi setter ikke det ene opp mot det andre, men forstår den gjensidige avhengigheten mellom dem. Slik sett framfører vi kritikk mot de som ser sex ensidig som nytelse. Det faktum at noen kan nyte sex, er et bevis på at de er til, og at de selv er blitt avlet av sine foreldres seksuelle aktivitet. Å fastholde den ene dimensjonen foran den andre er en fornektelse av skapelsen.

Det blir følgelig viktig å spørre om det er korrekt at frivillig og samtykkende sex mellom likeverdige parter ikke skader noen.

Hovedproblemet avdekkes i spørsmålet om hvem som er partene.

Her vil en umiddelbart tenke at det handler om de to som inngår i den seksuelle aktiviteten.[4] Det store spørsmålet er om sex som ikke skader noen, utelukkende kan fokusere på de to. Vil sex mellom to personer kunne angå andre, og derfor potensielt kunne skade dem?

Her vil jeg påstå at vi som kristne må ha tre dimensjoner for øye.

Når det gjelder de seksuelt aktive partene, må vi hevde at de ikke nødvendigvis eksisterer uavhengig av andre mennesker, og at deres handlinger derfor påvirker andre. Om så er tilfelle, må også de andre bringes inn som parter, selv om de i øyeblikket ikke er seksuelt aktive. Eksempler på dette er når en gift person har sex med andre enn sin ektefelle, når en samboer har sex utenfor deres eksklusive forhold, eller når noen som inngår i et forpliktende parforhold har sex utenfor parforholdet. I alle disse tilfellene omfatter «partene» som kan bli skadet flere enn de som har sex.

Mange vil hevde at dette er voksne valg tatt av voksne mennesker, og at det da er greit. Samtidig vil de ikke argumentere på denne måten i forbindelse med økonomisk svik, som har langt mindre konsekvenser for individet.

Nettopp fordi vi som kristne har en «samtidig» forståelse av sex som nytelse og prokreasjon, forstår vi også at enhver seksuell akt mellom mann og kvinne kan resultere i et nytt liv. Samtidens løsning på dette er abort. Det vil være historieforfalskning å hevde noe annet enn at vestens abortlover er løsningen på seksuell frigjøring. Dette er grunnen til at kvinners frigjøring og abort henger så tett sammen. Skal kvinnen kunne være like promiskuøs som mannen, må det finnes utveier når hun blir gravid. Mannen har kunnet lyve seg fra det, påstå seg fra det, og i verste fall løpe fra det eller betale seg ut av det. Kvinnen kan ikke gjøre det samme. Derfor har medisin, politikk og lovverk forenet kreftene i et verdisystem som sier at seksuell frihet er viktigere enn barnet som følger av den seksuelle aktiviteten. [5]

Så er altså barnet part. Og vårt spørsmål må derfor være om frivillig og samtykkende sex mellom likeverdige parter omfatter hensynet til barnet, og om barnet vil kunne bli skadelidende. Konklusjonen er innlysende. Kristen tanke må ta barnet med i helhetstenkningen, nettopp fordi vi forstår seksualiteten som samtidig, og fordi vi ser barn som en enorm verdi i seg selv. Barnet er Ikke bare realisering av de seksuelt aktive partene[6]. Hensynet til barnet krever en stabil relasjon mellom foreldrene.

For kristne finnes det også en fjerde part koblet til seksuell aktivitet. Den fjerde parten er han som skapte seksualiteten.[7]

Skades Gud av frivillig og samtykkende sex mellom likeverdige parter? Så lenge de likeverdige parter inngår i sin seksuelle aktivitet i henhold til hans skaperordning, vil vi tvert om måtte si at Gud æres av menneskets seksuelle aktivitet.

Når vi som skapte individer velger å løsrive vår seksuelle aktivitet fra vår tro, skjer noe avgjørende i forholdet mellom mennesket og skaperen. Mennesket inntar skaperens rolle og omdefinerer hvem som er part og hva som skal forstås som skade.

Teologien hevder at mennesket verken kan tilføre eller frata skaperen noe av verdi. Gud er tilstrekkelig i seg selv. Spørsmålet er om mennesket likevel kan røve noe fra Gud. Når mennesket velger sin egen vei foran skaperens, og gjør dette vedvarende, og begrunner det utenfor hans uttrykte vilje, befinner det mennesket seg i konflikt med skaperen. Følgene er at mennesket røver seg selv fra Gud. Ved å forsvare denne adferden og hevde at frivillig og samtykkende sex dermed er i orden, fordi den ikke skader noen, vil en også spre denne forståelsen og legitimere den overfor andre kristne, som igjen havner i konflikt med skaperen. Det er vanskelig å se at dette ikke er skadelig.

Derfor må vi som kristne hevde at den seksuelle aktivitet har flere enn to parter, og at samtykke til seksuell aktivitet må omfatte alle partene.

Vi ser allerede i første generasjon etter den seksuelle frigjøringen at individer skades dypt og varig av en adferd som vil falle under frivillig og samtykkende sex mellom likeverdige parter. Vi ser også at barn som får bli født, blir skadet for livet av deres foreldres adferd på dette området. Ikke minst ser vi at kirken skades i sine grunnvoller av et verdisyn som strider mot skaperens uttrykte vilje.

Å hevde at seksualmoral ikke har konsekvenser for troen, er naivitet. En behøver bare å se seg rundt.

[1] http://49ninernationwc.blogspot.no/2014/04/the-1969-woodstock-festival.html

[2] Her tenker man lett at mannen er den sterkere part og kvinnen den svakere. Dette er en kortslutning da makt over den andre ikke henger sammen med kjønn.

[3] Her er det lett å tenke fortidens kirke, men vi bør ikke være blinde overfor vår tids kristne kulturer som utøver tvang f.eks. gjennom lydighet, profetier og forventningssystemer.

[4] Både historisk og i samtiden forstår vi at den seksuelle aktivitet kan ha flere aktive partnere, men dette er ikke avgjørende for denne artikkelen.

[5] Å forstå disse tre premissleverandørene som objektive, er godtroende. De har en tydelig agenda for å fremme seksuell frigjøring.

[6] Her ligger kimen til vår kritikk mot eggdonasjon og annen medisinsk teknologi hvor hensynet til de voksne går foran hensynet til barnet.

[7] Fordi han er begynnelsen, kan han også forstås som første part.