Om vind


En vind blåser.

Det er Den Hellige Ånd som stryker over mitt land, over min by, over min menighet, over min familie, over mitt ekteskap. Den Hellige Ånd er på gang.

I Det Nye Testamentet brukes samme ord om ånd og vind, og den blåser liv inn i hungrige menn og kvinner. Et menneske født av Ånden, er som vinden – drevet dit Herren vil lede.

Vinden gjenkjennes som kjærlighet. I møte med den levende Herre, skapes en dyp kjærlighet i mannens hjerte, tent av hellig ild. Ilden brenner med iver og ustoppelig intensitet i hans tjenestekvinner. I det dypeste av ditt hjerte, stiger det opp en kjærlighet som driver deg til lengsel etter å være hvor han er. Føttene dine følger en sti mot hjemlandet som du kjenner, men aldri har sett. Du gjenkjenner musikken derfra, den definerer din identitet, og du lenger etter å høre den når du kommer fram. Og der skal du synge til hans ære i uendelighet for evig og alltid. Slik er den grenseløse kjærligheten.

En vind blåser.

Hver troens mann og hver troens kvinne løfter sine hoder, for de merker duften av hellighet, den herligste blant dufter, for den minner dem om deres Herre. Han er hellig, og de som følger ham, verdsetter hans guddommelige duft høyere enn eget liv.

En mann av tro, en kvinne av tro, gjenkjenner Herrens kall. Han kommer, og han åpenbarer seg gjennom de som ikke bare kaller han Herre, men som gjør det han sier.

Røsten av min kjære! Klangen av frelse og glede, av frihet og fred!

De trofaste forstår at han er nær, og derfor forlater de flokken for å følge han. De følger han av kjærlighet, ja av brennende kjærlighet.

Og dette skjer mens du leser denne hilsen fra han.

Tiden er kommet da hans trofaste taler tro inn i livet til sine familier, sine naboer, sine menighetsfeller, sine medarbeidere, sine treningskompiser sine venner. De taler av kjærlighet, og de taler sannhet, da de vet at Den Hellige Ånd har åpnet en dør for forvandling.

Og flere enn mange vil omvende seg og bli frelst på grunn av de trofastes trofaste ord. Høsten er moden og venter på skurden.

Og flere enn mange vil rave i raseri og nevne de trofaste med navn så avskyelige at det ikke kan fattes, og de vil være ustoppelige i sin iver etter å hindre Herrens tjenere. De gjør sitt ytterste for å gjøre til intet det som ikke kan gjøres til intet: Herrens kall til omvendelse.

Men de trofaste lar seg ikke avspore. De har forlatt flokken av kjærlighet for Herren, ja, av brennende kjærlighet. De elsker ikke sine liv, til døden, de elsker han.

En vind blåser.

Trangen for de trofaste er å følge han hvor han måtte lede. Og derfor skjer et exodus. Dette er ikke en bevegelse, det er ikke en agenda, det er heller ikke drevet av noe menneske og ingen menighet kan påberope seg det som skjer.

En etter en forlater de flokken. Og likevel, for dem handler det ikke så mye om å forlate som å følge. Hjertetrangen er sterkere enn døden. Hånlatteren fra de mange har ingen kraft i forhold til hans røst. Og slik driver Den Hellige Ånd dem til han. Intet annet har betydning, intet annet har verdi.

Her er mer enn ren glede, her er mening, hensikt og musikk fra evigheten. Det er å vende hjem. Det er å komme fram.

En vind blåser.

Vinden er helbredelse for så mange ting, så mange ting som gikk i stykker, så mange ting som raste i bakken, så mange netter som ropte i desperasjon, så mange smerter som rev bror fra bror, så mange ord som ydmyket ektemaken, så mange spenninger som fikk barn til å grue for nattens drømmer.

Alle disse tårene skrek ut i ordløse bønner, og Herren befalte sin vind å blåse.

Framfor alt er vinden helbredelse av hørsel, for dette exodus helbreder øret.

Hvorfor forlater de tryggheten i flokken, den politiske korrekthet, institusjonene og vennskap? De forlater flokken fordi de hører en røst. Røsten av sin fremste kjærlighet.

Forbløffet innser du at du hører han tale, at han kaller deg, ved navn, og han ønsker ditt vennskap. Han ønsker din eksklusive fortrolighet. Det er her den troende vrir på nakken i vantro, vender og forlater flokken. Hva annet finnes?

Og når du begynner å lytte, begynner du å lytte.

Hva slags person ville vel si til sin fremste kjærlighet: Jeg holder mer av deg enn av noe annet i verden, men hold kjeft!

Når du først har forlatt flokken av kjærlighet, ja av brennende kjærlighet, fatter du den ubegripelige verdien av det du hører, og du du lytter oppmerksomt til hvert eneste ord din kjærlighet ytrer, for kjærligheten lærer deg tillit. Og slik styrer han deg mot sitt ord og sine ord, og nå lytter du, fordi du forstår at livet flyter fra han.

Etter helbredelsen av øret følger helbredelsen av kropp og sjel, ekteskap, familie, vennskap og alt annet du rører ved.

Og dette skal du kalle tro – å lytte med oppmerksomhet til han som gav livet.

En vind blåser.

Og slik forlater de flokken, en etter en, for å følge ham av kjærlighet, ja av brennende kjærlighet. Og denne kjærligheten har så uendelig mange uttrykk. Men likevel synes iakttakere bare å høre om han, uten hensyn til hvilket uttrykk kjærligheten tok der og da.

Så forlater de flokken og følger sin kjærlighet, og de omsluttes av tidsaldrenes musikk. Den gir gjenklang i dere hjerter, og slik gjennomtrenger den hele deres vesen. Musikken blir en ild i deres ben, i deres sjel og deres ånd – det er den fullendte kjærlighetssang. Og etter som denne kjærlighetens virkelighet flyter om dem, blir den også forent med deres vesen, og dens skjønnhet flyter fra deres sinn, deres munn, deres instrumenter, deres moral, deres hjem, deres økonomi, deres hender.

Tilbedelse er skjønnhet. Tilbedelse er brennende kjærlighet som setter ord på evighetens toner. Det handlet aldri om musikken – det handlet alltid om han.

En vind blåser.

Brennende kjærlighet smitter effektivt. Det er derfor at det exodus som nå finner sted, øker veldig i antall.

Å se en kjær venn forlate deg, kan være ødeleggende. Å se han eller henne forlate deg av brennende kjærlighet, er derimot forlokkende. Når du da innser vekten av virkeligheten bak et slikt exodus, og du begynner å begripe eget tap, begynner ropet fra ditt hjerte. Hvorfor han og ikke jeg? Hva hørte hun som jeg ikke fikk tak i? Hvorfor valgte Gud dem og ikke meg?

Men Gud gjorde ikke det. Gud valgte deg. Du trenger å høre etter. Og rope til Gud. Og han vil kalle deg til å følge.

Følg han da, for all del!

En vind blåser.

Det er det sterkeste bånd som finnes. Kjærlighet som aldri ender, men som vokser uten stans.

Og dette er kjennetegnet på den brennende kjærlighet – du vil ha mer, du trenger mer, og du vil få mer. De trofaste vet at kjærligheten ikke er der for å stette deres behov – den er der som respons på den kjærligheten Herren har for dem. Derfor kan de ikke og vil de ikke slutte å tilbe. Derfor kan de heller ikke slutte å følge han. Det finnes ikke noe annet!

Flokken håner dette, for de kan ikke forholde seg til en kjærlighet som ikke er selvsentrert.

Men de som forlot flokken av kjærlighet, ja av brennende kjærlighet, de forstår, for også de er i denne konstante tilstanden av tilbedelse, denne vedvarende kjærligheten som alltid vokser seg større.

Det er forbløffende å se hvordan denne kjærligheten vasker over i bånd som knytter mennesker sammen, mennesker som også fulgte Herren bort fra flokken. Disse som dro, dras mot hverandre. Uten hensyn til bakgrunn, til kultur, språk, eller sted – de er ett.

Det de har grepet er så svangert, så stort, så utrolig, så verdifullt – og de forstår at de har en ting felles – den brennende kjærligheten til Herren. Hjertene deres er fylt av han, og derfor flyter munnen over med stadig fornyede skapende ord om han.

Og dette binder dem tett sammen. Dette forbund av brødre og søstre viser sin brennende kjærlighet for sin Herre ved å sette de andre trofaste over seg selv. De møtes ikke for å ta, men alltid for å gi. Ettertenksomt er de stadig forberedt til å løfte opp, til stadig å oppmuntre, til stadig å forsvare, til stadig å tilgi, til stadig å tro.

De blir latterliggjort for sin troskyldighet, men det er de ikke – de elsker oppriktig.

Den kjærlighet Herren har gitt dem, gir de tilbake til han ved å speile hans kjærligheten til enhver som deler deres brennende kjærlighet til Herren.

En vind blåser. Vinden er Herren, og Herren kaller:

Så kom, min elskede.

Utvalgt innlegg
Innlegg kommer snart
Følg med videre...
Siste innlegg
Arkiv
Søk etter tags
Ingen tagger enda.
vestkirken

94502423

kontakt@vestkirken.no

Gullfjellveien 2

5354 Straume

@2017 by VestKirken. Proudly created with wix.com