Den digre byttehandelen


Når du frir, gjør du dypest sett en byttehandel som inneholder følgende elementer:

  1. Jeg vil dele alt med deg – min seng og mitt bord, min økonomi og min eiendom, min framtid og min framgang, og ikke minst – min evne til å få barn

  2. På den andre side er betingelsen at du forsaker alle andre og sverger å elske meg, og kun meg, uansett hva livet måtte innebære

Et vellykket frieri ender en vakker dag i bryllup, fulgt av en talløs rekke hverdager der dere to skal praktisere denne byttehandelen i det virkelige liv.

Hver eneste dag, så lenge dere begge lever, skal dere arbeide under disse betingelsene, arbeide med å holde dem og å få dem til å fungere. Skulle dere bli velsignet med et langt liv, kan vi snakke om rundt tjue tusen hverdager.

Tro og tåtesmokk

Reformasjonen var nødvendig, og var en storslagen bedrift. Bevegelsen løftet Guds kjærlighet og hans nåde fram i lyset, noe som viser tydelig i de fem solae:

  • Sola scriptura – skriften alene, og over tradisjonen

  • Sola fide – troen alene, over gjerninger

  • Sola gratia – nåden alene, over fortjeneste

  • Solus Christus – Kristus alene frelser

  • Soli Deo Gloria – ære til Gud alene

Tankegangen her er at Gud i sin storhet er «for oss».

Dette er også en byttehandel, der vi bytter vår synd mot hans nåde, vår død mot hans liv, vår hjelpeløshet når det gjelder å opprette en relasjon med Gud mot hans frelse. Han frelste meg.

Dette er store sannheter, men om du misforstår, kan du bli en nådeforbruker. Tenker du at fordi du ikke har noe å bidra med, bidrar du heller ikke. Du bare tror, for du er frelst ved din tro.

Forståelsen samsvarer ikke helt med bibelens fulle beskrivelse av livet i Gudsriket, fordi det oppstår en fare for passiviserende tro. En blir forledet inn i et kristenliv på feil premisser, og både du og Gudsriket taper på det.

Dette var helt klart ikke reformasjonens hensikt.

En slik tro kan ha enkelte fellestrekk med et spebarns tåtesmokk: Spebarnet suger på en erstatning i stedet for virkelig vare. Tåtesmokken lurer hjernen og gir ingen næring.

Den troende blir lurt til å leve sitt liv som et evig spebarn. Ut fra denne forståelsen tar vi ikke del i Gudsriket, og vår relasjon med Gud blir ensidig, med mer vekt på å være et barn enn på å vokse til modenhet. Å være et Guds barn forteller om en relasjon, ikke om hjelpeløshet og umodenhet.

Det er flere avsnitt i Det nye testamentet som beskriver et pulserende liv levd i et levende fellesskap med Gud. Ett eksempel er kilden av levende vann som skal flyte fra vårt indre og gi liv både til de rundt oss og oss selv. Dette går tåtesmokken en høy gang.

I det følgende skal vi se på fem avsnitt som beskriver et liv med hensikt foran det å forbli et småbarn. Tanken er ikke å gi en full forklaring av disse avsnittene, men jeg vil berøre noen viktige tema.

Rom 6:3-8

Paulus spør romerne om de er uvitende om det faktum at de som er døpt til Jesus Kristus, er døpt til hans død. Dette er ikke stedet for å drøfte dåpsteologi eller hvordan dåp utføres. Jeg vil bare slå fast at dåp er nødvendig for alle som tror. De fleste troende forstår at de er døpt til Faderens, Sønnens og Den Hellig Ånds navn[1], men at denne hendelsen også kan uttrykkes som å bli døpt til Kristus[2]. I de tilfeller hvor dåp utføres med full neddykkelse, blir bildespråket tydeligere enn med overrisling: Den som blir døpt, blir lagt i graven for så å bli reist opp til livet.

Hensikten med dåp er å bli satt i stand til å leve det pulserende nye livet i Gudsriket, i motsetning til å få en tåtesmokk dyttet inn i munnen på livstid. Gjennom dåpen vokser vi inn i enheten med Kristi død, og fordi hans død er en soning for våre overtredelser, blir vi også delaktig i hans oppstandelse.

Vårt naturlige menneske blir korsfestet med Kristus for å tilintetgjøre den kroppen som ble styrt av synden, for at vi ikke lenger skal være slaver under våre begjær. Å være «død» betyr at du er rettferdiggjort fra synd, fordi vi her snakker om en utført dødsdom. Forbi døden er du derfor reist opp fra graven for å leve med Kristus.

Dette kan nok oppleves som komplisert teologisk språk, men jeg vil tro vi kan enes om én ting: Livet som blir beskrevet er ikke et liv i passivitet!

Rom 12:1-2

Noen kapitler senere oppfordrer Paulus sine lesere til å framstille sin kropp som et levende offer. Det høres nokså brutalt ut. Ordet «offer» har sterke koblinger til død, men begrepet har like fullt funnet sin vei inn i moderne språk. Vi kan for eksempel si at mange ofrer tid og krefter for å utrette noe verdifullt.

Paulus gjør det klinkende klart at livet i Gudsriket ikke et metafysisk fenomen, men noe som finner sted i vårt daglige praktiske liv. Kroppen din er ikke noe eterisk, flyktig, men høyst konkret. Derfor oppfordrer han sine lesere til å ofre, ikke følelser, heller ikke oppfatninger eller livsanskuelser, men sine levende kropper til Gud som et offer. Å ha en kropp er en forutsetning for å erfare verden.

Paulus slår fast at et offer må være hellig. Vanligvis forstår kristne ordet «hellig» som et etisk begrep. De skal leve på en bestemt måte og følge bestemte bud. Dette er forståelig siden betydningen av «hellig» er noe som på en eller annen måte er knyttet til Gud. Hellig betyr at noe/noen er reservert eksklusivt for Gud for å fremme hans ære og hensikt. Dette er grunnen til at de troende i Det Nye Testamentet blir kalt for «de hellige», og ikke på grunn av deres høye moralske standard.

Paulus slår også fast at et offer må være til behag for Gud, og på den måten uttrykker han at offeret må være i henhold til Guds vilje. Menneskets forståelse av hva slags offer som vil være til behag for Gud, vil høyst sannsynlig avvike betydelig fra hva Gud virkelig vil ha. Å bære fram offer for Gud som han ikke har bedt om, kan bli en farlig idrett[3]. Dette er grunnen til at Paulus vektlegger at offeret må være i henhold til Guds vilje.

Paulus slår videre fast at det å framstille kroppen sin som et levende offer for Gud, det å la han herske over ditt liv, både kropp og sjel, er din fornuftige tjeneste. Begrepet som brukes forteller at dette er en tjeneste som ikke er rettet mot mennesker, men mot Gud, noe som forklarer hvorfor det ofte er oversatt med «åndelige gudstjeneste».

Kirken og de troende befinner seg i en vedvarende tilpasningsprosess. Evangeliet må kommuniseres på forståelig vis, og former og metoder må derfor endres. Når tilpasningsprosessen også blir anvendt på innhold, går ting galt. Gud endrer seg ikke – endring er et menneskelig fenomen.

Når en tømmer smeltet metall eller våt sement i en beholder eller en forskaling, dannes et størknet produkt i samme form. Paulus slår fast at den tidsalder vi lever i, fungerer som en slik form, men at vi ikke må la oss størkne i samtidens idéer. Tvert imot skal vi endres fra disse idéene ved en total reformasjon av våre sinn. Den som har vokst sammen med Kristus, som har tatt del i hans død og oppstandelse, vil bli forvandlet, og kan først da bedømmer hva som er Guds vilje. Fra Guds perspektiv vil vi da forstå hva som er godt, hva som er til Guds behag, hva som er fullkomment i hans øyne.

Og dette definerer livet i Gudsriket.

Rom 14:7-8

I denne konteksten finner vi advarsler mot å dømme våre medkristne når det gjelder mat og drikke og om å sette en ukedag høyere enn andre. Problemstillingen er knyttet til ikke-kristne religiøse handlinger.

Teksten fortsetter med å si at ingen av oss lever for seg selv, og ingen av oss dør for seg selv. Om vi lever, lever vi for Herren. Om vi dør, dør vi for Herren. Avsnittet når høydepunktet ved å si at om vi lever, eller om vi dør, er vi Herrens[4].

Selvsagt kan vi forstå dette som åndelig språk, men gjør vi det, fungerer uttrykket som en tåtesmokk – det lurer hjernen og gir ingen næring. Avsnittet er meningsdigert og praktisk.

I Gudsriket kan en ikke avgrense livet til ulike felt eller temaer. Det er ikke slik at troen anvendes på enkelte områder, men ikke på andre. Hvert eneste aspekt av våre liv er for Herren. Til og med vår død er for Herren.

Og dette er den sanne betydning av ordet «Herre» - at han hersker over våre liv og over vår død. Når dette blir reelt, vil mennesker rundt deg se Kristus i alle aspekter av livet ditt. Også i din død.

En ikke-kristen spurte meg en gang: «Kan jeg få snakke med deg alene – uten Gud?», men jeg måtte skuffe han. Det er ikke slik at vi alltid må snakke om Gud, eller preke, men han er til stede i hver tanke og hver prioritering, han omfatter hele vår eksistens. Det finnes ikke noe «uten Gud» i en kristens liv. Vi er Herrens.

2Kor 5:11-15

I starten av dette avsnittet finner vi en forutsetning om åpenhet, både overfor Gud og mennesker. Fra denne åpenheten slår Paulus fast at fordi vi har fått kjennskap til, eller forståelse for, frykten for Gud[5], driver dette oss til å overbevise andre til å tro. Dette er ikke en fordekt adferd, og heller ikke en skjult agenda – det er hva Gud forventer av oss, og det er maktpåliggende. Fordi vi vet hva frykten for Herren er.

Der Paulus snakker om åpenhet, får vi også et lite innblikk i hans personlig liv med Gud. Han sier, sannsynligvis med fortiden i tankene, at om han var i ekstase, var det for Gud. Er han derimot som nå, ved sans og samling, er det for korinterne. La meg bare poengtere at den kristne ekstasen er svært undervurdert, og la det bli med det.

Når vi har fått forståelse for frykten for Gud, vil det lede oss til å overbevise andre. Men det er derimot Kristi kjærlighet som driver oss, tvinger oss, beleirer oss. Denne kjærligheten lærer oss å forstå at en døde for alle, og at alle derfor har dødd. Da Kristus døde for alle, var hensikten at de som lever ikke lenger skulle leve for seg selv, men for han som døde og stod opp igjen for dem.

Det er her tåtesmokken går i søppelet.

Derfor er dette den digre byttehandelen: Kristus gav oss sin død, og vi gir han våre liv. Kjærlighet avler kjærlighet.

Se på denne enkle skissen, der «jeg» er plassert i midten.

Pilene rundt antyder hva et vanlig kristenliv inneholder. Jeg har venner, jeg har eiendom, jeg har familie. Jeg holder orden på økonomien min, jeg fyller fritiden min, jeg er med i menighetsarbeidet, jeg lengter etter en sterkere salvelse, og jeg søker Herrens velsignelse. Jeg har omsorg for meg selv.

Om du skulle komme til å dø, vil skissen se ut som neste bilde.

Korset i midten symboliserer en gravstein, og ikke noe religiøst. Alle menneskene i skissen lever videre, men ikke du. Når du er borte, vil all din relasjon til de ulike livsområdene stoppe. Familien vil måtte klare seg uten deg, og det samme gjelder menighet og venner. Der finnes ikke mer velsignelse eller salvelse for deg på jorden, og din eiendom og din økonomi blir overdratt til noen andre. Du har ikke fritid, fordi du har steget ut av tiden. Og du kan heller ikke ha omsorg for ditt «meg selv». Det er slik døden fungerer – den avskjærer oss fra livet og det det inneholder.

I møte med Gud får du en smak av den kjærlighet han har for verden, og dermed også for deg. Dette møtet driver deg til å fatte noe av konsekvensen av det å dø med Kristus og å bli oppreist fra døden med han, nemlig at hele din eksistens helt reelt blir hans. Alt du gjør og er, gjør du heretter på vegne av Kristus – vist eller uvist, godt eller vondt, oppbyggende eller destruktivt – ditt liv viser alle rundt deg hvem Kristus er. Slik blir Kristus æret eller vanæret av sine egne. Se på skissen som har Kristus i sentrum.

Dette er ikke bare teori, men praktisk realitet. For når du forholder deg til familien din heretter, gjør du det for Kristus. Hans vilje og verdier vil da berøre din familie som helhet og som individer. Så sant dette skjer, vil de erfare kjærlighet. Slik vil det bli med alle dine relasjoner, enten det gjelder privatøkonomien, fritiden, forvaltning av din eiendom eller ditt menighetsarbeid. Velsignelse og salvelse tilhører ikke lenger deg, men Kristus, og du drar til og med omsorg for ditt «meg selv» slik at Kristus blir æret. Et liv med Kristus i sentrum betyr at Herren gir premisser for, påvirker og driver alle deler av livet - med kjærlighet og glede.

Dette livet i kjærlighet og glede har videre følger. Når vi forholder oss til hverandre som kristne, regner vi ikke lenger med det naturlige mennesket – vi ser en ny skapning, den nye mannen og den nye kvinnen. Det gamle har passert og er blitt borte, og det ufattelige har skjedd: Alt det nye i livet er blitt til. Fellesskapet i Gudsriket bygger på at de som før var fiender av Gud, er blitt venner av Gud gjennom Kristi kjærlighet.

Det finnes en forvirring der ute som vi må si noe om. Enkelte kristne mener at siden Kristus døde for all synd, har han også dødd for alle syndere, og følgelig er alle mennesker blitt Guds barn[6]. La oss se på to begrep i Det Nye Testamentet.

Først skal vi se på ordet «soning». Ordet forteller at overtredelser har en pris. Det beskriver at offer er nødvendig for å sone for synd. Det finnes ingen tilgivelse uten at noen betaler prisen[7]. Derfor døde Jesus for alle. På en måte skapte han et fond av tilgivelse for alle tider. Det strekker til for alle mennesker, hvor de enn befinner seg og uten omsyn til når de lever. Det er stort nok til å dekke all skyld til alle tider. Men det er et fond. Du har ikke tilgang til en annen persons fond. Du kan ikke belaste fondet uten at eier gir deg adgang. Alle verdiene ligger der, men fondet er ikke tilgjengelig for deg.

Dernest skal vi se på ordet «forlikelse». Dette begrepet gjør fiender om til venner. Vi kan derfor bruke ordet mellom venner, mellom ektefeller, eller mellom foreldre og barn. Overalt hvor det finnes fiendskap eller konflikt, gjør dette ordet partene til venner. Det finnes mange måter å forlike mennesker på, men i Gudsriket finnes bare én – tilgivelse. Skal du kunne belaste dette fondet, må du omvende deg fra det du gjorde som fornærmet Gud eller et medmenneske. Omvendelse gir adgang til tilgivelsesfondet som Kristus har opprettet. Den som omvender seg, får tilgang til fondet. Den som ikke vil omvende seg, får heller ikke tilgang til fondet. De som søker en enklere vei, leter forgjeves, og mange lurer seg selv.

Vi, så mange som er oppreist med Kristus, er ambassadører for Gud. Derfor oppfordrer vi så sterkt som vi kan alle og enhver på vegne av Kristus: «Bli forlikt med Gud!»

For meg er livet Kristus

Sitatet[8] blir ofte misbrukt. Paulus sitter i fengsel i Rom, og derfra skriver han til filipperne. Han skriver om sin tjeneste for evangeliet – at Kristus må få ære uansett hva som måtte skje med han.

Sitatet handler ikke om:

  • Å snakke kristiansk

  • Å uttrykke ønsketenkning

  • Å uttale en hensikt

  • I tro å strekke seg mot en livsendring

Paulus sier at hele hans liv etter hans Gudsmøte handlet om én ting: Liv og tjeneste var for Kristus. Det er en beskrivelse av et liv, ikke en programerklæring. Derfor fortsetter han med å skrive at døden er en vinning. Han har ikke et dødsønske – han har hjemlengsel. Han ønsker å være med Kristus, en velkjent lengsel for alle troende som er oppreist med Kristus.

For meg er livet…

Om du oppriktig ønsker å vite hva livet er for deg, bør du se på:

  • Hvor du retter din oppmerksomhet

  • Hvordan du bruker din tid

  • Hva som er viktig i dagliglivet

  • Hvilket innhold dine vennskapsrelasjoner har

  • Hva du snakker med folk om

«Omvendelse er vakkert,» sa en kvinnelig profet forleden.

Et ekteskap starter med et frieri, utvikler seg til en bryllupsfest og er vanligvis fulgt av tusener av hverdager. Livet i Gudsriket følger mye av samme mønsteret – og er en dyrebar pakt. Den begynner med kjærlighet og glede, og som i et ekteskap, arbeider du daglig på relasjonen for å fortsette i kjærlighet og glede. Ønsker du et pulserende liv, teller hverdagen.

Det jeg har skrevet om her er skjønnhet fordi det beskriver ditt liv – slik det er, eller slik det skal bli.

For – omvendelse er vakkert!

[1] Mt 28:19

[2] Gal 3:27

[3] Lev 10:1-3

[4] «er vi Herrens» er nokså dårlig norsk, men korrekt oversatt fra gresk. Vanligvis oversettes det med «tilhører vi Herren». På norsk kan vi likevel si om et par som er glad i hverandre: Han er hennes. Hun er hans. Det er samme konstruksjonen vi finner her.

[5] Det er lett å misforstå den norske teksten her: «Da vi kjenner frykten for Herren» høres ut som at en kjenner på frykt, mens den greske teksten beskriver kunnskap om frykten for Herren. Det er alltid et resultat av et Gudsmøte.

[6] 2Kor 5:19 må sees sammen med 2Kor 5:17

[7] For en grundigere forklaring, se min artikkel: «Hvorfor skulle noen elske korset»

[8] Fil 1:21

Utvalgt innlegg
Innlegg kommer snart
Følg med videre...
Siste innlegg
Arkiv
Søk etter tags
Ingen tagger enda.
vestkirken

94502423

kontakt@vestkirken.no

Gullfjellveien 2

5354 Straume

@2017 by VestKirken. Proudly created with wix.com