Påske for Herren

Ole Henry Halleraker

Påske. Jeg tror ikke jeg er den eneste som strever litt med denne viktigste av høytider. Jeg kan på ingen måte sette meg i en sinnsstemning hvor jeg makter å ta inn det veldige som skjedde i løpet av påsken det året da tre kors ble reist utenfor Jerusalems bymur. Heller ikke er jeg overbevist at dette er poenget med budskapet.

Ingen lidelse kan sammenlignes med denne, og følgene var evige. Jeg kan neppe gripe den fulle betydningen av at Gud forlikte menneskeheten med seg selv. Budskapet inneholder et forståelsesgap så stort at det ikke kan lukkes, fordi jeg er et menneske og Han er fullkommen. Derfor, når jeg leser påskens tekster dag for dag, innser jeg at jeg forsøker å trenge inn i det ugjennomtrengelige. Aldri vil jeg være i stand til å innstille mitt sinn slik at jeg begriper det som skjedde, på tross av pasjonsspill og musikk, gudstjenester og velskrevne bøker.

Spørsmålet er da også om det er nødvendig?

La oss kort se på påske både i Det Gamle og Det Nye Testamentet for å finne en pekepinn om hvordan en kan forholde seg til det som skjedde.

Utfrielse

Jakobs tolv stammer var slaver i Egypt. De ble behandlet forferdelig, og var til og med utsatt for etnisk rensing på det tidspunkt Gud valgte å gripe inn.

Gud er en langtidsplanlegger. Åtti år før den brennende busken forberedte han Jakobs sønners utvandring ved å la Moses bli født. På fjellet åpenbarte Guds seg for Moses . Han presenterte seg selv i hellighet og kraft, og han betrodde enda Moses sitt navn, for all tid hellig. Planen var lagt, og mannen ble sendt.

Selvsagt ville ikke Farao la hele arbeidsstyrken sin dra sin vei, selvsagt ville ikke den guddommelige blant Egypts guder bøye seg for et skarve gjeterfolks Gud. En despot skjenker ikke frihet frivillig. Fridommen må kreves og gripes.

Og slik ble Egypts folk dratt gjennom ni plager for å tvinge Faraos vilje i kne. Og så kom den tiende. Gud var ikke villig til å la de førstefødte blant Jakobs sønner dø sammen med Egypts sønner. Et lam ble slaktet, et folk forberedt, blod ble strøket på dørstolper, natten senket seg, et fortvilelsens klagerop ljomet fra talløse familier ved tapet av deres førstefødte, og utvandringen var et faktum.

Det var ikke så mye blodet rundt dørene som troen og lydigheten blant Jakobs sønner, som utfridde deres førstefødte fra døden. Dødsengelen gikk forbi. Det er dette ordet påske betyr – at døden går deg forbi.

Folket kunne likevel ikke finne frihet i Egypt. Friheten kunne bare finnes hos Gud, og Gud var i ørkenen. For å eie friheten var tap nødvendig. De måtte forlate sine liv slik de kjente det, hjemmet som de kjente det, den daglige rytmen slik de kjente den, mat som de kjente den, trygghet som de kjente den, tilbedelse som de kjente den. Gud som de kjente han.

Ett av de store møtepunktene i menneskehetens historie fant sted i ørkenen da tolv stammer og en Gud møttes for å avgjøre framtiden. Betingelser ble satt, enighet ble oppnådd, og tolv stammer ble smeltet til ett folk. En ubrytelig pakt til tidenes ende.

Påsken handler i bunn og grunn om tre begrep: død, frihet og folk.

Vårt påskelam er Kristus[1]

Han led, og han ble slaktet som soning for hele menneskehetens synd[2]. Betyr så dette at innholdet i påsken er forandret gjennom hans død og oppstandelse?

Min forståelse er at innholdet på mange måter er det samme, men med en dypere forståelse av nødvendigheten for soning.

Død og oppstandelse

I løpet av sin jordiske tjeneste reiste Jesus flere mennesker opp fra de døde, men disse kraftgjerningene var tegn om Guds rike, og ikke nødvendigvis et budskap om liv utover graven. De mennesker som ble vekket opp, fikk senere sin grav.

Rett nok finnes det en undervisning om åndelig død i Det nye testamentet, men det er ikke mulig å forveksle åndelig og fysisk død, da førstnevnte er tydelig forstått ut fra sammenhengen[3].

Død er død for hele menneskeheten, og den er fysisk. Det er slik mennesket går ut av tiden og opphører. Døden er en forutsetning for oppstandelse. Derfor, når Faderen reiser opp de døde[4], røves graven for sin innbygger. Alt annet er tøv.

Død er vår ytterste angst[5]. Mennesket frykter døden, og vår tyngste og mest endelige adskillelse skjer ved tap av en av våre kjære. Ingen pris synes å være for høy for å stagge døden[6], og trussel om død er en despots foretrukne våpen. Døden er vår siste fiende[7].

Så vel fysisk død som fysisk oppstandelse er tydelig til stede i Det nye testamentet. Grunnlaget for dette er at Gud blir presentert, ikke som de dødes Gud, men som de levendes. Det gjøres ved å vise til Abraham, Isak og Jakobs oppstandelse. Jesus er oppstandelsens førstefrukt[8], et uttrykk som viser at de som tror på han også vil bli reist opp fra graven.

Da Jesus uttrykte at de som holder hans ord, aldri skal se døden, var det et utsagn som nok overgår vår forståelse. Han sa enda at de som lever og tror på han, aldri skal dø[9].

Når vi da hevder at vår kristne tro overskrider døden, er det ikke snakk om et religiøst språk formet til trøst i møte med døden, men er et faktum og et sant håp som har endret vår forståelse av vår egen avslutning. Vi ser ikke grav, vi ser evig liv. Vi ser Kristus.

For de troende trenger ikke død representere frykt, da Jesus kom for å utfri dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv[10]. Tro på Jesus, på konsekvensen av hans død og hans oppstandelse, kan sette deg fri fra dødens skrekk.

Døden er nedkjempet og frarøvet sin seier for alle de som er i Kristus, gjennom syndenes forlatelse[11].

Gud går forbi din synd om du bøyer deg for han, og du er tilgitt.

Et annet blod, en annen dør, men med tilsvarende resultat.

Frihet til å leve

Frihet i Det nye testamentet finnes bare hos Herren, og for å leve den friheten må vi gå til han der han er. Frihet kan ikke praktiseres i våre vante omgivelser, fordi den konteksten er trelldom[12].

Personlig frihet blir ofte forstått som uavhengighet – at du har frihet til å fatte de beslutninger du velger for deg selv. Dette høres gjevt ut, så lenge det kun gjelder deg, noe det knapt noen gang gjør. I et kjærlighetsforhold vil du tilpasse din frihet til den du elsker. I en familie må der være noen grunnleggende regler. Så snart vi snakker om samfunn, vil der være lover som avgrenser din individuelle frihet. En nasjon vil ha regler som samsvarer med nabonasjonens regler, og disse reglene vil påvirke borgerne i begge nasjoner.

Når du utøver din frihet, kan noen andre måtte lide under dine handlinger, og du er den skyldige part.

Av denne grunn gav Gud sin lov til menneskene, både gjennom naturretten, men også gjennom paktsfolket. Loven uttrykker fellesskap og integritet, og kan derfor oppsummeres i ordet kjærlighet. Når en kjenner hans lov, når en forstår hans vilje, og likevel utøver sin personlige frihet til skade for sin neste, er det ikke bare synd, men også opprør. Dette gjør deg dobbelt skyldig, både overfor medmennesker og overfor Gud, enten du tror på Gud eller ikke.

Skyld er en pågående mester som ikke gir etter, og å leve i skyld er trelldom. Det er dette loven gjør – den plasserer deg til knes i din skyld. Skyld fungerer i praksis som et huslån. Du står i skyld til lånet er betalt fullt ut. Problemet er at du ikke kan gjøre de handlinger du har utført ugjort, og du er derfor låst i trelldommen under en hard mester.

Påske er transaksjon. Denne verdens kollektive skyld ble betalt på korset. På den bakgrunn har Gud påtvunget din mester en avtale: Om en synder omvender seg, skal han eller hun tilgis. Du blir satt fri.

Friheten er ikke en følelse, men handler om hvordan du kommer deg ut av skylden mot Gud og medmennesker.

Når du først er fri, finnes en rekke andre friheter.

· Du har retten til å bli Guds sønn eller datter[13]. Som barn av den levende Gud, er du likeverdig ethvert annet Guds barn. Der er ingen forskjell, verken når det gjelder kjønn, økonomiske forhold, rase, nasjonalitet, posisjon – alle blir satt fri på grunn av påskebudskapet, og alle har samme tilgang til Gud.

· Du kan gå inn i Guds nærhet uten frykt[14].

· Du har frihet til å tilbe.

· Du har frihet fra selvopptatthet.

· Du er fri fra loven i Det gamle testamentet.

· Du har frihet til å elske og å bli elsket[15].

· Du har friheten til å kjenne Gud.

· Du har friheten til å leve i Guds rike.

· Du har frihet til egen integritet.

· Du er fri til å bli det du ble skapt til.

Ulik trelldom, ulike omstendigheter, men samme Herre. På grunn av påsken er du fri til å forlate trelldommens forventninger og verdier og å nyte den frihet Gud gir. Påske er din frihet til et rikt liv.

Folk

Før Jesus led, feiret han påskemåltidet med sine disipler. Under måltidet tok han et brød, brøt det og sa: «Dette er mitt legeme som gis for dere. Gjør dette til minne om meg»[16].

Brødet er blitt brutt blant hans folk fra da av, og brødet forteller at hans offer for vår frelse føyer oss sammen til ett legeme. Vi tar alle del av det ene brød, og vi er derfor ett legeme[17].

Vi lever i en tid da radikal individualisme blir dyrket.

Det er sant at vi er frelst inn i Guds rike en for en. Vi har et personlig forhold til Herren. Påsken, på den andre side, gjør det uendelig klart at Herren gjennom sin død og oppstandelse skapte seg et folk, og at det kollektive har den største betydning.

Påsken gjorde oss til et hellig presteskap[18] til å bære fram åndelige offer. Vi forstår at Jesus var det endegyldige offer, og at det ikke er behov for noen andre offer for synd. Våre offer er også av en annen type. Det nye testamentet beskriver to typer offer som de troende bærer fram:

· Vi skal bære fram vårt legeme som et hellig offer[19] i tjenesten for Gud og til hans ære,

· og vi skal tilbe Herren med våre lepper[20].

Et presteskap er et kollektiv som omfatter mange individ.

Det nye testamentet beskriver også dette presteskapet som et tempel. Selv om det kun finnes ett tempel, er alle de frelste levende steiner som til sammen utgjør det ene tempel ved å støtte og løfte hverandre[21]. De er bygget på og holdes sammen av påskens budskap. Den individualistiske forståelsen vil sette oss i fare for å ende opp med en ufunksjonell materialhaug, mens påskebudskapet presenterer et åndelig hus der Gud blir tilbedt og æret.

Tilsvarende blir presteskapet presentert som et legeme, der de troende er deler av legemet, alt etter sin funksjon på legemet.

Det nye testamentet bruker også treet som et bilde på kollektivet. Kristus er vintreet og vi er greinene. Vi henter livet fra han, og vår funksjon er å bære frukt for Gudsriket[22]. Et tilsvarende bilde finner vi i det gode oliventreet[23], der roten og treet er det de troende blir podet inn i. Der finnes kun ett tre, og både folkeslagene og jødene må podes inn i det for å bli et tre til Guds ære.

Kirken er også bruden Kristus vant seg[24], og er derfor også en funksjon av påsken. Der finnes kun én brud. Der finnes kun én kirke[25].

På denne måten skapte Jesu offer i påsken et hellig folk, et eiendomsfolk for Gud[26]. Dette folket anerkjenner kun han som sin Herre, og bøyer seg for hans Ord. På grunn av den kjærlighet han viser oss i påsken, svarer vi med kjærlighet overfor han og hans folk[27]. I en verden hvor man spør: «Hva er i det for meg?», er vårt ideal et liv hvor vi lar vår egen vilje dø, og underkaster oss han.

Dette folket er ikke en statisk organisasjon som har til hensikt å maksimere eget utbytte. Tvert imot er det en stadig voksende organisme som finner nye disipler i alle nasjoner, stammer, språk og folk. Dette er det hellige folkets identitet – å gjøre disipler. Derfor er det en konstant mobilisering på gang. I hver generasjon, og i hver forsamling, forkynner vi nødvendigheten av å fremme evangeliet, og vi arbeider hvileløst med å utruste mennesker til å fullføre den oppgaven vi har fått overlevert - å bringe påskebudskapet til verden og se at troen setter røtter i stadig flere mennesker.

Kollektivet skapt av påsken har derfor en trefoldig hensikt:

· Å gjøre disipler[28]

· Å gi Gud ære[29]

· Å gjøre brorskapet sterkt[30]

Påsken dannet et folk av tolv stammer i ørkenen. Et folk ble dannet av Kristus i påsken, og det henter sine borgere fra hver nasjon, stamme, språk og folk på jorden.

Konklusjon

En kan pynte påsken med pasjonsspill og vakker musikk, og folk kan la seg inspirere av urettferdig lidelse på korset. Gjør en dette, taper en påskens innhold.

Påsken er Guds inngripen i en verden full av mørke og død. Påsken er Gud som gir sin sønn som et offer for å frelse en menneskehet som ødelegger seg selv i selvnytelse og hovmod, i urettferdighet og utnyttelse.

Gud er subjektet i påsken – han er den som handler. Du og jeg er objektene for påsken – vi er de som nyter godt av hans handling.

Jeg vil aldri kunne relatere til Kristi lidelse. Mine følelser vil alltid være begrenset til menneskelig empati, og jeg blir derfor lett fanget i misforståelser, fordi jeg står i fare for å gjøre en kosmisk konflikt om til menneskelig urett.

Derimot kan jeg:

· gripe og glede meg over å bli satt fri fra dødens realitet og fra frykt for døden

· også forstå og erfare frihet fra skyld, og bruke friheten til å stige inn i Guds nærhet

· også praktisere mitt borgerskap i det hellige folk.

Av denne grunn velger jeg å ikke forsøke å tvinge min forestillingsevne 2000 år tilbake i tid, jeg forsøker ikke å gjenoppleve de grusomme dagene i Jerusalem. Tvert imot, jeg velger å ta imot og glede meg over det påsken gav meg sammen med enhver annen borger i hans hellige folk.

Påsken er gitt meg som gave.

Derfor feirer jeg påske for Herren.

[1] 1Kor 5:7, Åp 5:12. Navnet Jesus, sammen med navnet Kristus, er brukt 4 ganger i Åpenbaringen, mens «lam» er brukt 38 ganger med referanse til Jesus Kristus [2] Åp 5:9 [3] Menneskene som omtales er tydelig i live, som i: Mt 4:16; Rom 6:2; Ef 2:1, 1Tim 5:6 [4] Joh 5:21 [5] Derfor refererer NT til død rundt 370 ganger – noe som gjør begrepet høyfrekvent [6] Koronaviruset [7] 1Kor 15:26 [8] 1Kor 15:23 [9] Joh 8:51; 11:26 (mrk at «å holde» er noe svært annet enn ordet «å tro») [10] Hebr 2:15 [11] 1Kor 15:54-56 [12] Joh 17:24 [13] Joh 1:12 – en realitet som ikke må forveksles med medlemskap i en menighet [14] Nok et begrep som bare kan forstås av de som reelt har vært i Guds nærhet [15] 1Joh 4:19 – å elske er her agape, kjærlighet basert på vurdering og valg, en viljesbeslutning [16] Fra Luk 22: 19-20 [17] 1Kor 10:17 [18] 1Pet 2:5. En prest er per definisjon en person som bærer fram offer. [19] Rom 12:1 [20] Hebr 13:15 [21] 1Pet 2:4-5; Ef 2:21 [22] Joh 15:1-8 [23] Rom 11:24 [24] Åp 21:9 [25] Av dette følger at en bør skille mellom Kristi menighet og menneskenes menigheter. [26] 1Pet 2:9 [27] 1Joh 4:19 [28] Mt 28:19 [29] 1Pet 2:9 [30] 1Pet 2:17