Hvordan gjøre alt til intet

Jeg lytter til julemusikk, slik jeg gjør hvert år i adventstiden.

Lyslenker kler alt som reiser seg fra bakken. Julehandelen har pågått i over en måned. SV og Humanetisk Forbund er på krigsstien mot julegudstjenester. Nisser og engler og buddhafigurer, ispedd enkelte reinsdyr, og et virvar av stjerner. Folk pynter seg i hjel i sin evinnelige jakt på julestemningen. Så er da alle norske juletradisjoner vel ivaretatt.

Julen er tid for fellesskap, familie og nærhet.

Og fred på jord, for all del.

Og julekonserter.

Og pinnekjøtt.

Venstresidens sekulære religion forteller oss at julens innhold ikke har noe med tro å gjøre. De om det. Folk valfarter like fullt til kirken på julaften.

For julen er skjønn. Barnet, ikke helt nyfødt men velfødd, renvasket, omsvøpt av gyllen silke, fester blikket på deg med vitende alvor. Barselkvinnen sitter duggfrisk i sin himmelblå kappe fra Gucci og tar imot velkledde hyrder fra marken, omstrødd av sauer som line-up-staben har vasket, kjemmet og klippet.

Tømreren Josef står stoisk i Armanis løse bekledning i brente jordtoner og støtter staven fra Versace, der han smakfullt står i utkanten av spotlyset fra fotografene.

Jordkjelleren ble vurdert å ikke kommunisere – og trengte et løft. En valgte derfor en stall-lignende konstruksjon, uten frontvegg, for maksimalt innsyn. Alle elementer ble ettertenksomt plassert. Lyssettingen bruker varme og dempete farger. Alt for kommunikasjonens skyld.

Budskapet må fram.

Og som det så skarpt ble observert i «Love actually»: Der var flere enn én hummer til stede ved Jesu fødsel?!!

Julen kommuniserer. Barnet er skjønt og ufarlig. Hvem elsker ikke babyer! Det rører ved det mest grunnleggende i oss. Dessuten forstår alle at et (nesten!) nyfødt barn er så uskyldig som det er mulig for et menneske å bli. Vi elsker uskyld – i alle fall hos babyer.

Illusjonen er et mesterverk! For folk verden over har akseptert at de overdådige figurene i stallen er fattige. Fattigdom av det slaget kan hvem som helst tåle. Det gjør ingen ubekvemme!

Velkledde hyrder og prangende vismenn til tross, vi forstår alle at denne familien var utstøtt. For slik er det med de utstøtte, at de overøses med rike gaver og meningssvangre ord. Og alle og enhver tar de utstøtte til sitt hjerte. Vi er jo alle litt utstøtte.

Det er selvsagt ingen som reagerer på at dette barnet blir gjenfødt en gang i året. Heller ikke uroes folk flest over at barnet ikke vokser til. «Vi venter på det lille barn som i en krybbe lå,» synger vi – og aksepterer den umulige grammatikken uten å blunke. Vi låser barnet i religionen, og ser helt bort fra historien.

For barnet vokste til og ble en uhåndterlig mann.

Til slutt måtte de kvitte seg med han. God jul!