Prest eller narr?
På gudstjenesten i dag ble det en del komikk, som hadde sin grunn i prest og biskop i Oslo, som avlyser livets to utganger.
Nå lokker ikke livets to utganger på latteren i seg selv, det var det prest og biskop som stod for.
Presten avlyste døden, og biskopen mener at presten er i sin fulle rett til å mene og debattere sitt synspunkt. Slikt blir morsomt, fordi ufrivillig morsomhet ofte er det mest komiske.
Hvorfor mener Oslopresten som hun gjør? Vel, selv sier hun at kirken ikke må skremme folk. Om kirken forkynner noe som gjør at folk blir engstelige, så er det i strid med kirkens budskap. Kirkens oppgave er å trøste og behage. Det synes visst også biskopen er et godt anliggende.
At utsagnene er tåpelige, og at biskopen enten er like tåpelig, eller bare feig, blir åpenbart så snart en åpner en avis og leser dødsannonsene.
Folk dør. Folk flest er redd for å dø. Døden kan ikke avlyses.
Livet står i en årsak-virkning dynamikk. Det en gjør i livet, har en tendens til å ha følger, på godt og vondt. Er du utro, er det mer vanlig enn ikke at familien går i oppløsning. Velger du å ikke ta utdanning, er det mer vanlig enn ikke at du ender opp i et lavtlønnsyrke. Har du sex uten prevensjon, bør du regne med å bli forelder. Setter du av penger til pensjon, vil du sannsynligvis leve bedre som pensjonist. Trener du jevnlig, vil du sannsynligvis være friskere. Vi har en tendens til å vurdere de tingene som har de største konsekvensene som det mest verdifulle, som valg av ektemake.
«It will be allright!» er amerikanernes standardkommentar når ting går galt. Det er ment som trøst. Det er ment å gi håp, og til å hjelpe til med å mobilisere motivasjon i motgangen. Det som ellers er å si om utsagnet, er at det er tomt og tåpelig.
Å stå ved sitt barns grav og høre «It will be allright!» er dypt krenkende, samme hvor velvillig det er ment.
Livet har noen ganger mørke og vonde konsekvenser, og når en prest og en biskop forsøker å avlyse livets konsekvenser, blir det så tåpelig at det kiler lattermusklene. Prest og biskop har misforstått sin rolle – de opptrer som narrer, og ikke som prester.
Når vi møter livets fryktelige side, er det naturlig å frykte. Når vi møter livets redselsfulle situasjoner, er det naturlig å bli redd.
De eneste gangene vi som medvandrere i dette livet har rett til å avlyse frykt og redsel, er når det ikke er grunnlag for frykt og redsel. I alle andre situasjoner er det medmenneskelig å vandre sammen inn i frykten – og forhåpentlig gjennom den. Å bagatellisere døden er umenneskelig.
Prest og biskop vet at tanken om livet etter døden kommer fra han som skapte himmel og jord. Han taler realistisk om livet og om døden. Han er troverdig. Når prest og biskop snakker om det de verken har erfaring fra eller empiriske fakta om, fordi de frykter frykten framfor han som skapte, har de tapt all troverdighet. De står igjen som narrer. Og narrer ler vi av!
