Den som bærer korset

Korset er kristendommens fremste symbol, fordi Jesus døde på korset for menneskehetens synder. Slik åpnet han for syndenes forlatelse for alle som vender om fra synden til Kristus.

Korset i all sin enkelhet har en grufull historie, i og med at det var et verktøy for den mest brutale henrettelse av forbrytere.

5.Mosebok 21:23 sier at om noen har begått en synd som fortjener døden, og blir henrettet og deretter hengt på et tre, skal den døde kroppen ikke bli hengende over natten, men gravlegges samme dag. Dette fordi den som blir hengt opp, er forbannet av Gud[1]. Dette er bakgrunnen for Gal 3:13, hvor Paulus skriver at hver den som henger på et tre er forbannet.

Nå handler ikke ordet forbannet om sterke, sinte reaksjoner. Ordet har faktisk ytterst lite med emosjoner å gjøre. Den som er forbannet, har Gud skåret bort fra kontakten med seg. Det kaster lys over Jesu ord på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mrk 15:34).

Jesus bar korset til døden

Vi vet fra Skriften at Jesus ble korsfestet av misunnelse (Mrk 15:10). Det er skremmende hvor destruktiv misunnelsen kan være, og hvilke konsekvenser misunnelsen kan påføre dem som blir misunnet. For jødene handlet det om at folket lyttet til Jesus og fulgte han i store skarer. Det handlet også om de tegn og under Jesus utførte, og den frihet han viste. Jødene tapte popularitetskonkurransen, og det ble utålelig for dem. Det er heller ikke uvanlig at misunnelsen dekkes til av hederlige hensikter, som at Jesus første folket på avveier, at han gjorde seg selv lik Gud eller at han brøt loven. Til og med Pilatus, som stod utenfor jødedommen, så den virkelige grunnen til at jødene ville ha han avlivet.

Det var ikke nok å få Jesus henrettet. De måtte også tilintetgjøre hans omdømme. Derfor ble han latterliggjort, ynkeliggjort og skandalisert på veien mot korset (Mt 27:41). Ikke en uvanlig strategi for de som av frykt bruker hån til å herske.

De korsfestet han fordi de ikke tålte å høre sannheten. Han måtte bringes til taushet. Slik har herskere og majoritetsryttere handlet gjennom alle tider, og gjør det fremdeles i dag. De som bringer fram ubehagelige sannheter, blir marginalisert og brakt til taushet – i ytterste fall med døden. Sannheten har likevel en tendens til å overleve. Herskere og majoritetsryttere har liten evne til å lære av historien.

Fem dager før Jesus ble korsfestet, ble han hyllet som konge ved inntoget til Jerusalem. Folkemengden var fra seg av begeistring over at deres konge var kommet til dem og skulle utfri dem. Aldri hadde Jesus antydet eller sagt at han var det de håpet på. Folket mente seg likevel berettiget sine forventninger, og når han ikke oppfylte dem, ropte de «Korsfest!». Mengden vil ikke ha sannheten. De vil ha sine forventninger oppfylt av noen andre enn seg selv. Får de ikke det, kan resultatet bli fatalt.

Veien til korset handlet om lydighet for Jesus. Han fryktet døden like mye som ethvert menneske, men bøyde seg under Guds vilje og hensikt, for å gjennomføre det som var rett (Lk 22:42). Han lærte lydighet gjennom det han led (Hebr 5:8). Vi vet at dette var selve livsmottoet for Jesus, å gjøre hans vilje som hadde sendt han (Joh 4:34).

Korset handler om soning. Det gamle testamentets soning kunne ikke ta bort menneskenes skyld overfor Gud. Derfor bar Jesus fram det endegyldige offeret for hele menneskehetens synd (Hebr 9:12). Slik skulle syndenes forlatelse bringes inn i vår verden, og slik skulle mennesker, som var forbannet, få en vei inn til Gud. Slik endret Jesus alt ved sin død, for at vi som ikke ville vite av Gud skulle få retten til å kalle oss Guds barn. Tilbudet er på bordet – det gjenstår bare å ta imot.

Korset handler derfor mest av alt om kjærlighet. Gud elsket verden så høyt at han gav sin sønn slik at du ikke skal gå fortapt[2]. Det var ikke bare den gangen Gud elsket verden slik – han gjør det fremdeles. Kristendommen er virkelig kjærlighetens religion. Ikke fordi den lærer oss å elske hverandre, men fordi Guds grenseløse kjærlighet for oss og deg er den samme i dag. Det er det korset handler om.

Så står korset midt i historien i all sin grusomme skrekk. Det representerer all verdens ondskap og urett.

Den korsfestede

Når vi snakker om Kristi kors, snakker vi om Jesu død, og ikke om korset som sådan. Det faktum at Jesus døde for å frelse oss fra våre synder er hva korset handler om. All mystikk rundt korsformen eller korsmerket kan tendere mot magi[3]. Paulus er opptatt av at vise ord ikke skal føre til at Kristi kors mister sin kraft (1Kor 1:17). Vi forstår dette utsagnet slik at ordet om korset er ordet om Kristi soningsdød. I motsetning til all verdens visdom har det kraft til å frelse.

Paulus bruker også begrepet å være korsfestet med Kristus. Det sier seg selv at dette ikke betyr fysisk korsfestelse, da Paulus var fullt bevisst på sin rett som romersk borger[4]. Å være korsfestet med Kristus betyr at du frasier deg retten til å leve for deg selv, for i stedet å leve for Kristus (Gal 2:20). Dette er ikke en skjebne som faller på deg. Dette er et bevisst valg gjort i glede og takknemlighet over den kjærlighet som Gud har vist deg. Du elsker fordi han elsket deg først (1Joh 4:19).

I Korinterbrevet sier Paulus at han ikke ville vite om noe blant dem, uten Jesus Kristus, og han korsfestet (1Kor 2:2). Mens tradisjonen forstår dette som å fokusere på Jesu lidelse og død på korset, vil jeg å binde Paulus’ utsagn til engelens utsagn ved graven: «(…) dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa.» (Mt 28:5-6). Jesu død på korset fikk sin fulle mening ved hans oppstandelse. Døden kunne ikke holde han fast (Apgj 2:24), for han hadde nedkjempet han som hadde dødens velde (Hebr 2:14-15). Når vi har den korsfestede som sentrum for vår tro og vårt liv, er det den oppstandne vi forholder oss til. Han er ikke død. Han lever. Han er den korsfestede som lever.

Så står korset midt i historien og bærer Guds kjærlighet til deg. Ser du etter, er det ikke et vakkert syn. Ikke før du ser oppstandelsen.

Korsbærere

Jesus sa: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» (Lk 9:23).

En korsbærer er en etterfølger. Det er en som kjenner vilkårene, og som aksepterer dem. Disse vilkårene handler om det samme som Jesus levde under: Å tåle misunnelsen, hånet, latterliggjøring, trussel om å bli brakt til taushet, press fra majoritetsrytterne, lydigheten mot Gud, men også om budskapet om forsoningen som Gud tilbyr og om kjærligheten til ethvert medmenneske.

En korsbærer lever i glede over privilegiet over å få lov til å leve Kristuslivet (Hebr 12:2). Han bærer budskapet om den korsfestede som lever, om forsoningen med Gud og om fellesskapet med alle andre korsbærere.

En korsbærer forstår at å leve på denne måten er så mye mer verd. Alt verdifullt som livet har å tilby er smått i forhold til det å vinne Kristus, ja det sammenlignes med skrap (Fil 3:8). Se derfor på det som er mest verdifullt i livet ditt – på økonomi, på eiendom, på utdanning, på jobb, på vennskap, liv og helse. Alt dette blir som skrap å regne mot det enorme privilegiet å ta opp sitt kors og følge Jesus gjennom nok en dag. Dersom dette ikke gir mening i ditt univers, er det fordi du ennå ikke har forstått og erfart hva det betyr å vinne Kristus.

En korsbærer forstår målet, og lar seg derfor ikke distrahere av omgivelsene. Det kan handle om motstand, det kan handle om medgang. Det kan handle om å være få eller å være mange. Det kan handle om umodne kristne som ikke har forstått oppdraget, eller det kan handle om følelser på avveier. Det kan handle om å ha lite, eller å ha mye. Det kan handle om å mislykkes, eller å lykkes med prosjekter. Målet er å fullføre løpet, å være korsbærer til den dag en skal legge korset ned og møte den korsfestede ansikt til ansikt. Da blir gleden fullkommen!

En korsbærer løfter korset med stolthet og styrke, med utholdenhet og ære, fordi korset handler om kraft til frelse. Korset handler om liv, om det evige liv i denne verden og den som kommer. For det evige liv handler ikke om tidløshet, men om å kjenne den levende Gud (Joh 17:3).

Korset handler om seier over døden i alle sine vakre forkledninger, og om seier over det vonde, om seier for Guds vilje og om Guds rike som er og som kommer.

Det handler om gleden over at hvert levende menneske er en potensiell Gudsrikeborger, og ikke minst om jubelen når én av dem som tar imot tilbudet, bøyer seg under korset, løfter det og bærer det til nye som venter på livet.

Å være en korsbærer er ikke å være nær ved å synke sammen under byrden av lidelse og plage, men å bære den korsfestede til den verden vi ble født inn i.

Kristus bar korset til døden. Korsbærerne bærer korset fra døden til livet.

[1] Dette er ikke en forsvarstale for dødsstraff, men en forklaring på NTs bruk av en GT-kilde.

[2] Joh 3:16 – med min tilpasning til individnivået.

[3] Magi er når mennesket bruker ord eller handlinger for å tvinge guddommen til å gjøre som mennesket ønsker. Å bruke korset eller korsmerket som symbol på Guds virkelige inngripen i historien kan derimot ikke forstås som magi.

[4] Romerske borgere kunne ikke korsfestet. Fikk de dødsdom, skulle de halshogges.