Julerengjøring


«Alt tenderer til kaos!»

Den andre termodynamiske lov synes i den travle førjulstiden å handle om hus og hjem, om rutiner og hverdagsklemme, om livet og tankene.

Vi vet alle at en skal holde orden daglig. En skal legge ting på plass etter bruk. En skal vaske innerst i skapet, en skal ikke bare sette ting fra seg, men rydde dem helt på plass. Med en gang. Det er den eneste måten å holde stand mot kaoset.

Men – de fleste av oss er ikke så disiplinerte, eller ordentlige. Hverdagen og kavet innhenter oss, og vi forteller oss selv at så lenge det går å fjerne det verste når det kommer besøk, slik at fellesrommene ser presentable ut, får det holde. Visst vet vi at dette er oppskriften på skippertak, og visst vet vi at enkelte dermed aldri kommer til bunns i sitt kaos. Men hverdagen er nå engang hverdag, og en rekker ikke alt.

Og slik komme vi til julerengjøringen.

I gamle dager var det full nedvask fra kjellergolv til møne. I dag er det litt mer dempet, men de fleste av oss ønsker like fullt å ha huset på stell til storhelgen. «Nå har vi vaska golvet, og vi har børi ved, og vil har sett opp fugleband og vi har pynte tre.» Sangen til Alf Prøysen er en favoritt ved julefeiringen her i landet. Den griper tak i sjela vår og gir oss nærhet til de viktige tingene. «Nå sett vi oss å kvile og puste på ei stund». Tid til å koble fra kavet og reflektere over hva julen faktisk er, helt ned i sin enkleste enkelthet. Om en bro mellom himmelen og en krybbe.

For siden oktober har vi vasset i en jul som verken handler om krybben, himmelen eller stjerna. Det handler om glitter, ubegripelige mengder glitter. Det handler om lyslenker og nisser, om julebord, om julegaver, om adventskalender og juletrær. For noen handler det om fest etter fest, fyllesjau etter fyllesjau, innpåslitne og klåfingrete kolleger, bevisstløse sengebesøk og det som verre er.

Julens virkelige innhold er vennskap, familie og nærhet, sier mange. Julefilmene står i kø, men der er knapt en krybbe å finne. Nisser, lys og glitter finnes derimot i meningsløse mengder. Relasjoner er viktige, jeg skal gjerne være blant de første til å medgi det, men den relasjonen som julen handler om: «Fred med Gud», blir for brysom. En forstår kanskje ikke helt hva det betyr. Det går derfor inn under overskriften «vakre ord», og det får bli med det. Ingen kan være motstander av nære relasjoner, ei heller i julen, men når det gode blir det bestes fiende, trengs en opprydning.

Julen omtolkes til politiske budskap. Her kan man velge på øverste hylle, for folk eier ingen skam når det gjelder å kapre julen. Det mest iøynefallende er selvsagt handelsstanden, nissen og privatforbruket. Det finnes derimot andre som lett går under radaren: Noen bruker julens budskap til å ri rik/fattig-problematikken, og snakker om solidaritet og fordeling. Noen ser flyktning-temaet og fokuserer på at vårt samfunn skal ha plass i herberget, helst til alle. Noen ser Midtøsten-konflikten og vektlegger at denne fødselen fant sted i palestinsk område, som ikke var et begrep den gangen. Noen ser utenforskap, og snakker om inkludering. Noen ser maktovergrep, og er opptatt av undertrykking. Noen ser kvinnesak og bruker Maria som eksempel på at en «løs kvinne», forkastet av samfunnet, var Jesu mor. Men julens budskap er ikke politisk, og alle som bruker den som politisk brekkstang, kupper han som eier budskapet. Da tenker jeg at vi trenger en kraftig opprydning.

Julen sekulariseres. Et lite mindretall vil ha bort julegudstjenestene i skolen, og makter å skape blest om det så sant som det heter desember. Det skal ikke være lov å synge julesanger i barnehage og skole, og snart skal det nok også bort på sykehjem og andre offentlige institusjoner. For å legitimere julen i det offentlige rom, griper politikerne til kultur: Julen har vært en del av den norske kulturen i tusen år, og er derfor en del av vår identitet. Det er selvsagt sant, men julen en så mye mer enn kultur. Nylig skrev en musikkanmelder om en jule-CD som var så herlig fri fra klisjeer som nisser, reinsdyr og Jesusbarnet. Det er oppklarende at den sekulære verden ikke vet forskjell på nissen og Jesus – det forteller om historieløshet og trosallergi. AP-politikere sier at man skal få mene som man vil, men man får ikke handle som man vil. Rødt-politikere definerer kristne som parallell-samfunn.

Noen tar til orde for at julen var en høytid som gikk forut for kristendommen. Det er helt sant. Ordet jul ble tømt for sitt norrøne innhold og fylt med Kvitekrist. Personlig skulle jeg ønske at Skandinavia for tusen år siden fulgte resten av verdens eksempel og gav feiringen et nytt navn. Jul var midtvinterblotet. Blodige ofringer, fyll, vold og annen moro som fulgte Odin og Tor og deres kompiser. Det var fruktbarhetskulten rundt Frøy, hvor løssluppet kjønnsliv ble feiret, og unge jenter og gutter ble misbrukt av makthaverne. Dette var i den tiden da det norrøne språket ikke hadde et ord for tilgivelse, og hvor blodhevnen herjet og utslettet hele slekter fram til holmgang. God jul?

Jul uten innhold er vanskelig, fordi tomhet gir ingen grunn for den enorme feiringen som finner sted hvert år i desember. Når glitter, lys, nisser og musikk, festklær og rus blir et mål i seg selv, får det hele et krampaktig preg, og julen smøres tjukt utover med bred spatel fra tidlig i november. Advent forsvinner, for hva er det vel å vente på? Derfor gjør julen inntog i de tusen hjem fra begynnelsen av desember. Når så julen kommer, og det ikke er noe innhold, skal en pumpe opp nok en festlighet med stivpyntede barn, ribbe og et stadig økende berg av gaver. Og for å være ærlig; julen er allerede begynt å bli utslitt når julaften kommer. Så lemper en juletreet 3. juledag. Nok får være nok! Det er én type julerengjøring.

Vi behøver en annen type rengjøring.

Vi behøver å rydde i våre tanker og vaske vår forståelse.

Rundt omkring i det ganske land finnes mennesker som har hatt et reelt og uomtvistelig Gudsmøte. De dresser seg opp som alle andre i julen, det glitrer i deres hjem som ellers rundtomkring. De har kjøpt gaver til sine kjære, og har fylt huset med god lukt og julemusikk. Og julen senker seg.

De feirer tradisjonell jul, men lengter etter så mye mer. De har vært på julaftensgudstjeneste, men undrer seg over hvorfor prekenen må være enda mer blodfattig denne dagen.

Deres fokus er ikke et søtt, lite barn i en stall. Visst vet de at han kom på den måten, men de vet også at det kun var begynnelsen, og at uten fortsettelsen ville denne fødselen bare vært en av mange tusen. Deres fokus er ikke den unge moren, den trofaste Josef, stallen, engler, hyrder, vismenn og stjerner. Alt dette tilhører rammen, og er ikke hovedsak.

Ikke bare ble dette guttebarnet født, men Gud sendte en budbringer som «oversetter», en som på Guds vegne forklarte hva som hadde skjedd: «I dag er det født dere en frelser som er Kristus Herren - i Davids by.»

Gud overlot ikke innholdet av julen til menneskene – sannsynligvis fordi han visste at vi ville komme til å pervertere den, kommersialisere den, politisere den, og religiøsifisere den.

Dette barnet kom med Guds hensikt: å frelse. Det betyr at han kom for dem som hadde behov for å bli frelst. Han kom for å føre mennesker fra mørket til lyset. Fra å være mennesker under Guds vrede skulle de bli sønner og døtre av den levende Gud. De skulle ikke bare ha kunnskap om dette, men de skulle erfare den levende Gud. Derav Gudsmøtet.

Opplever man ikke behov for frelse, har man heller ikke behov for Jesus, og det blir naturlig å fokusere på rammen i stedet for hovedsaken. Har en derimot hatt et møte med den levende Gud, blekner alt annet. For disse opptrer stall og stjerne, hyrder og vismenn, Maria og Josef som vitner om det som skjedde, og rammen bærer derfor med seg en sekundær betydning som ikke skal undervurderes.

Den som har hatt et Gudsmøte vet at julen ikke handler om fred på jord, selv om jorden er i desperat behov av fred, men om fred blant mennesker som har Guds velbehag. Dette er den freden som følger frelsen, freden manifestert blant de som kjenner Gud, uten hensyn til kirkesamfunn.

Det barnet som en gang lå i en krybbe i Betlehem er Kristus, den som Gud har salvet. Han representerer ikke det gode, det uskyldige, det mystiske. Han er. For de som har hatt et Gudsmøte, flyttes troen fra «at» til «på». Før Gudsmøtet har mange trodd at Gud finnes og at Jesus er hans sønn. De har trodd at det kristne budskapet er sant. Det har vært deres forståelse av tilværelsen. De tror på troen. Etter Gudsmøtet er troen og dogmene knyttet til den personen de møtte: De tror ikke lenger at det er sant, de tror på han som er sannheten. Det er som først å feste lit til en omtale, for så å møte den omtalte, og få alt og mer til bekreftet.

Krybben bar dette guttebarnet som er Herren. Ordet herre henter sin fulle forståelse fra et eiendomsforhold. De som tilhører Herren, er lydige mot han. Dette er ikke en blind og viljeløs lydighet, dette er ikke en umyndiggjørende lydighet. Dette er den lydighet som stiger ut av møtet med den guddommelige. Det preges mest av alt av kjærlighet, for det er hovedkomponenten i Gudsmøtet.

Den som ikke i sin tanke, sine verdier, sine holdninger og sin adferd reflekterer at Jesus er Herre, anerkjenner han ikke. En person som dette kan ha et teoretisk forhold til budskapet fra julen, men kjenner ikke julens hovedperson. Dette mennesket er i desperat behov for et Gudsmøte med Kristus Herren.

Når Guds kirke stiger inn i julen, stiger den inn i lovsangen, inn i tilbedelsen, inn i takknemligheten. De feirer sin Herre, hovedpersonen, som er deres første og fremste kjærlighet. Bundet sammen i et verdensomfattende fellesskap, bekjenner de Guds ufattelige kjærlighet til en verden som ikke vil vite av han. Like fullt møter han igjen og igjen mennesker og endrer deres liv for alltid. I møtet med han blir også de del av dette samfunnet av frelste. Og de begynner å synge sangen fra hjemlandet: «Ære være Gud i det høyeste!», samstemt, hærskare mot hærskare.

For disse er julen jubel over frelseren som er Kristus Herren. I sine brødre og søstre finner de speilbildet av sin egen relasjon med Herren. Derfor søker de sammen for å feire.

For disse er julen et punkt i året satt av i takknemlighet over at de er blitt arvinger til et liv sammen med frelseren, og at dette strekker seg langt utover dette livet.

Så er da julen kjærlighet, glede, håp, liv, fellesskap og fred.

Fordi han kom. Fordi han er. Fordi han blir.


Utvalgt innlegg
Innlegg kommer snart
Følg med videre...
Siste innlegg
Arkiv
Søk etter tags
Ingen tagger enda.
vestkirken

94502423

kontakt@vestkirken.no

Gullfjellveien 2

5354 Straume

@2017 by VestKirken. Proudly created with wix.com