Hvorfor skulle noen elske korset?


Menneskets grufulle ondskap er velkjent og grundig dokumentert. Når en leser historie, ser en ikke samfunn som har veket tilbake fra avskyelig brutalitet når de skulle løse problemer. Jo mer provoserende problemet var, begrunnet i trossystemer, tradisjon eller makt, jo mer utstudert ble metodene. Det synes ikke være noen grenser for menneskets ondskap.

Opp gjennom historien har institusjoner funnet opp måter å bruke lidelse og død på mot uønskede individer og grupper. Det romerske crux var en av disse metodene. Det håndterte problemet svært effektivt, og det fungerte avskrekkende. Smerten var ulidelig, og varte iblant i dagevis. Offeret døde ikke fra sårene, men fra uttørking og oksygenmangel. I tillegg måtte offeret tåle ydmykelsen av å henge der splitter naken til offentlig skue, maktesløs og forlatt til døden. Smerte og ydmykelse fulgte angsten for døden.

Romerne brukte kun denne typen henrettelse for ikke-romer. Praksisen ble med andre ord brukt for å undertrykke motvillige folkegrupper. Romerne korsfestet tyver, røvere, drapsmenn, men også forrædere. Av romerhærens enorme repertoar av grusomheter, var dette den verste straffen.

Aldri har skafottet eller giljotinen blitt gjenstand for varme følelser, mens korset har det. Hvordan kunne dette skje?

Jesus var forbannet

Vi må gå omtrent like langt tilbake forut for Jesu levetid som vi nå lever etter. Mosebøkene sier at om en person som har begått en synd som er verdt døden, blir henrettet og så hengt på et tre, må kroppen ikke bli hengende på treet over natten, men skal begraves samme dag. Grunnen er: Enhver som henger på et tre er forbannet av Gud.[1]

Utsagnet er uvanlig generelt, og Det nye testamentet oppfatter det som en profeti om Jesus.[2] Dette betyr at Jesus på korset var forbannet av Gud.

Betydningen av ordet «forbannet» har endret seg over tid. Det bibelske innholdet er at den som er forbannet, har Gud effektivt avskåret fra seg selv, fra livet med Gud, og følgelig også avskåret vedkommende fra Guds folk.

Min påstand er at Jesus var forbannet, og dette er et faktum fordi han hang på et tre – på korset. Ordene hans: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»[3] setter ord på fortvilelsen fordi han var skilt fra Gud. Han ble ikke bare skilt fra sin far, slik enhver som møter sitt endelikt blir, men Gud selv hadde forbannet han, utstøtt han, avskåret han. Og likevel forklarer ikke dette hvordan korset ble et kjærlighetens symbol heller enn det motsatte.

God på bunnen

Mennesket er i stand til å utføre ubegripelig ondskap.

Den som tror han er unntatt fra selv å utøve ondskap, avslører at han har et desperat behov for et speil.

Historien er fullpakket av forferdelige handlinger som ble begått av vanlige mennesker. En måtte bare finne det rette rasjonale for hvorfor den aktuelle handlingen var riktig, akseptabel, nødvendig, påkrevet eller rett og slett uunngåelig. Fengslene våre er fullstappet med forbrytere, og du og jeg kunne under de rette omstendigheter lett blitt en innsatt. Dysfunksjonelle familier og nabolag er ikke noe som bare skjedde. De ble skapt – av vanlige mennesker.

Ord som diskriminering, underslag, tyveri, ærekrenkelse, voldtekt, løgn, provosert abort, mobbing, ødeleggelse av annen manns eiendom, ryktespredning, drap, misunnelse, stolthet, kalde hjerter, utfrysning, fravær av tilgivelse, beskriver overtredelser i samfunnet vårt, og disse og tilsvarende handlinger ødelegger liv og fellesskap.

Også dette er menneskets fotavtrykk.

Selvsagt skulle vi heller likt å si at våre overtredelser er situasjonsbetingete feiltrinn og feilvurderinger gjort i øyeblikket, og at vi er gode på bunnen. Ved nærmere ettertanke er jeg ikke sikker at det dypeste i mennesket ville være et godt sted å lete for å definere mennesket som god – menneskets indre dyp er sannsynligvis mindre tiltalende enn dets gjerninger. De fleste av oss er takknemlige for at andre ikke har tilgang til våre dypeste tanker og følelser.

Problemet er likevel ikke bare det mennesket finner på å gjøre, men enda mer dets tendens til å plassere seg i sentrum, og å få alt til å handle om seg. Ikke mindre ironisk blir det når mennesket som allerede har kommet til kort i utgangspunktet, påtar seg å definere hva som er godt.

Visste du at det onde i våre liv – samme hvor marginalt det måtte være – gjør at vi er forbannet? Vi er avskåret fra å kjenne den levende Gud.

Bare tilgi

Det finnes en generell forståelse der ute at om Gud faktisk var god, ville han bare tilgi alle, og samtidig kunne han få alt ondt til å opphøre. Og verden ville bli skjønn.

Den generelle forståelse trenger helt klart også et speil.

Der et tyveri har funnet sted, finnes det også et behov for å finne den skyldige og å bringe han for retten. Jo mer alvorligere forbrytelsen er, jo viktigere er det å finne den skyldige og reise påtale. Vi gjør dette både for å gi offeret oppreisning, men også for å beskytte samfunnet. Vi vil ikke, kan ikke og skal ikke akseptere at enkeltpersoner får ødelagt sin eiendom, blir utsatt for ærekrenkelse, vold, konemishandling, voldtekt, overgrep eller andre kriminelle handlinger. En sier ikke til en kvinne som er blitt voldtatt at samfunnet velger å tilgi. Det er ikke rettferdighet, og rettferdighet er maktpåliggende.

Da Anders Behring Breivik i 2011 sprengte regjeringskvartalet i Oslo i luften og jaktet ned og drepte 69 ungdommer, mens han såret 66 andre i prosessen, var rettferdighet en nødvendighet. Samfunnet kunne ikke på noen måte leve med å «bare tilgi». En slik holdning står i total motsetning til alt samfunnet er bygget på, og samfunnet ville kollapse og opphøre å fungere som et fellesskap med en slik tankegang.

Vi forstår intuitivt behovet for rettferdighet når vi blir utsatt for alvorlige urettferdige handlinger. Som sosiale vesener identifiserer vi oss også med andre og forstår at de har samme behov for rettferdighet. Likevel er det ikke like innlysende for alle at dette intuitive behovet for rettferdighet er et resultat av at vi er skapt i Guds bilde: Det onde må ikke få fritt løp. Det må stoppes og få sin straff.

All urettferdighet er synd.[4]

Urettferdighet kommer fra hjertet.[5]

Selvsagt er «hjerte» kun et symbol for det innerste i vårt vesen.

Når jeg urettmessig føler behov for å tiltvinge meg noe, stammer behovet fra mitt hjerte.

Blir jeg tilstrekkelig fornærmet slik at jeg drives av hevntørst, er det hjertet som driver meg.

Tilpasser jeg sannheten for å oppnå det jeg vil, eller for å presentere et bedre bilde av meg selv, er det et resultat av hjertets logikk.

Det første steget mot gjenopprettelse er å bringe den skyldige for retten. Rettsalen tydeliggjør hvem som er den fornærmede og hvem som er skyldig. Den fornærmedes tap blir anerkjent, og den skyldiges skyld blir fastholdt. Rettferdighet er å plassere skyld. Rettferdighet gir derfor klarhet.

Det andre steget mot gjenopprettelse er å se at den skyldige blir dømt til straff. Dette kommuniserer verdien på den fornærmedes tap. Iblant hender det likevel at tilgivelse erstatter straffen.

Få dekket tapet

Mange tror at tilgivelse er gratis. Det er langt fra tilfelle!

Det er alltid noen som må ta omkostningen, og når det gjelder tilgivelse, er det den som tilgir. Hver gang.

Du kan ikke tilgi en urettferdig handling som er gjort mot en annen. For å kunne tilgi må du selv eie tapet.

Jeg kan ikke tilgi deg for at du stjal en PC fra din nabo. Den enkle grunnen er at handlingen ikke var rettet mot meg. Den mer kompliserte grunnen er at jeg ikke har tapt min PC og derfor ikke trenger å få tilbakebetalt noe som helst.

La oss så si at du ba meg tilgi deg for at du hadde stjålet din nabos PC. La oss videre si at jeg nektet å tilgi og heller krevde at du gav meg PC’en. Du vil si at eksempelet er tåpelig, og med rette, for det strider mot tilgivelsens vesen.

Du kan ikke tilgi en som har handlet urett mot en annen, fordi du ikke er den som må bære urettferdigheten.

Kostnaden for tilgivelse består i å akseptere å ikke få dekket tapet. Dette er grunnen til den som tilgir alltid må bære kostnaden for tilgivelsen.

Tenk deg at du spredte rykter om meg og med dine løgner ødela min yrkeskarriere. Senere angret du dine handlinger og bad meg om tilgivelse.

Dette er hva du ber meg om:

  1. at jeg skal leve med konsekvensene av dine handlinger uten å få dekket mitt tap

  2. at jeg for all framtid skal avstå fra retten til å holde dine handlinger mot deg

Dette viser hvem som bærer omkostningene med tilgivelsen og at tilgivelse er en kostbar affære!

Derfor elsker jeg korset så høyt.

Fordi Gud er menneskets skaper, vil enhver overtredelse mot ethvert medmenneske samtidig bli en forbrytelse mot Gud.[6]

Når mennesket ærer og tilber det skapte framfor skaperen, setter mennesket seg selv i sentrum, og opphøyer seg dermed som Gud. Bibelen ser dette som menneskets alvorligste overtredelse.

Det er skjellig grunn for hvorfor dette er så alvorlig:

For det første: Skulle mennesket reelt ta Guds plass – en forskrudd tanke – ville dette føre til det ytterste kaos. Mennesket har ikke, og vil aldri få, hverken som individ eller som kollektiv, kompetanse og kapasitet til å drive og opprettholde hele skaperverket.

For det andre: Om det hadde vært mulig å erstatte Gud, ville en samtidig fjerne rettferdighetsgarantien i møte med ondskapen, særlig når makten går berserk eller når de mest sårbare lider. Hevnen tilhører Gud – og han vil se til at urett blir hevnet.

For det tredje: Gud skapte dette universet og er dets rettmessige eier og herre. Mennesket er et skapt vesen, og et tidsbegrenset sådant[7], og tilhører Gud rett og slett ved å være født.

Av denne grunn er det en dårlig idé å la mennesket leke gud.

Når mennesket først ha satt seg i hode å erstatte Gud, synes der ikke å være noen ende på dets appetitt på selvopptatthet, selvnytelse og selvbeundring.

Resultatet blir at alle mennesker må tåle overtredelser fra sine medmennesker.

Jeg tenker dette kan være årsaken til at mange sliter med skyldfølelse.

Tilgivelsens gave

Så bærer jeg samme byrde som ethvert annet menneske – jeg er skyldig.

Skyldig på grunn av mine valg, mine tanker, mine ord og mine handlinger. Og jeg kan på ingen måte gjøre opp for det, for jeg aner ikke hvordan jeg skulle kunne makte det. Det er simpelthen for mye. Jeg har handlet urettferdig mot for mange, og jeg vet ikke engang hvordan jeg skulle kunne oppspore dem. Jeg vet heller ikke hvem alle er. Saken er at jeg forstår at det finnes mange der ute som jeg på ulikt vis har gjort urett mot, med hensikt eller uten. Og de må leve med konsekvensene av mine urettferdige handlinger.

Og jeg våger ikke en gang tenke på hvordan jeg skulle kunne ta kostnadene for det urette jeg har gjort mot Gud.

Og derfor elsker jeg korset oppriktig.

At vi har gjort urett mot våre medmennesker betyr at vi har gjort urett mot Gud og det på en universell skala.

Om du ikke forstår at Gud krever rettferdighet for ethvert menneske som lever, har du ikke forstått hvem du har med å gjøre.

Gud husker ethvert barn som har ropt til han om hjelp mens det ble mobbet. Ingen mor som skrek i angst under folkemord, er glemt av han. Omfanget av dette er ubegripelig, og utålelig. Og de kommer alle til å få sin oppreisning.

Det er dette korset handler om. Fordi enhver overtredelse gjort mot ethvert menneske også er en overtredelse mot Gud, kan Gud tilgi, såfremt han er villig til å akseptere kostnaden. For den som tilgir, må bære omkostningen for tilgivelsen, og han må akseptere å ikke få dekket tapet.

Hva tok vi så fra Gud ettersom han ikke har fått dekket tapet?

Vi tok sønnen hans.

På grunn av oss, menneskeslekten, tok ikke Jesus bare synden vår på seg, han ble selv til synd.[8]

Vi frarøvet Gud hans sønn.

Da Gud straffet synden på korset, var målet den samlede ondskap fra en hel verden. Vi forårsaket dette ved å be han tilgi.

Slik ble et grusomt torturredskap og drapsvåpen til det fremste kjærlighetssymbolet i verden.

Ved dette korset er all min synd og all min skyld tilgitt.

Ved dette korset ble jeg en sønn av Gud.

Ved dette korset stiger jeg daglig inn i Guds nærhet.

Ved dette korset tilhører jeg Guds familie, og har brødre og søstre fra alle deler av samfunnet.

Ved dette korset har jeg lært hva tilgivelse er, både når det gjelder å ta imot og å gi.

Ved dette korset forstår jeg hva kjærlighet virkelig er.

Ved dette korset har jeg lært forlikelse.

Ved dette korset har døden mistet sin makt.

Ved dette korset skal jeg en dag tilbe Jesus sammen med alle de hellige opp gjennom historien og fra hver nasjon, hver folkegruppe og hvert språk.

Og det er en lovsangsøkt jeg ser fram til!

[1] 5M 21:23

[2] Gal 3:13

[3] Mt 27:46

[4] 1Joh 5:17

[5] Jer 17:9-10

[6] Til sammenligning: Om noen begår overgrep mot mitt barn, har de også forbrutt seg mot meg.

[7] Selv om mennesket er skapt for det evige, er dets tid på jorden svært begrenset.

[8] 2Kor 5:21

Utvalgt innlegg
Innlegg kommer snart
Følg med videre...
Siste innlegg
Arkiv
Søk etter tags
Ingen tagger enda.
vestkirken

94502423

kontakt@vestkirken.no

Gullfjellveien 2

5354 Straume

@2017 by VestKirken. Proudly created with wix.com