Ta det seriøse seriøst

Som guttunger lekte vi ulike cowboy og indianer, en lek som i dag nok ville bli oppfattet som rasistisk. I denne leken hadde vi regler, og de reglene skulle følges. Når noen var nedkjempet, og lå på bakken, eller ikke kunne rømme unna, ville han si «nåde», og angrepet mot han ville umiddelbart opphøre. Gutten kunne reise seg eller komme fram fra skjulestedet. Noen ganger var han da ute av spillet, mens han andre ganger ganske enkelt fikk tildelt andre roller. Reglene ble for det meste brukt rettferdig, og gutter lærte æresbegrepet.

Mange forstår Gud som streng og hard i sin hellighet, og slik er han. Andre oppfatter Gud som full av nåde og barmhjertighet i sin kjærlighet, og slik er han.

Det som derimot ikke er sant, er at Gud enten er det ene eller det andre. Han er begge deler, ifølge sitt ord. Det åpner for spørsmålet: Hva er mest dominerende i Guds karakter, hans hellighet eller hans kjærlighet?

Personlig mener jeg at spørsmålet er feil.

Som mennesker tenderer vi mot å være positive når det gjelder vår eksistens. Normalitet består av det vi er vant til, og vi forventer ikke store omkastninger. Derfor investerer vi i utdanning slik at vi kan få en jobb i framtiden. Vi tar opp lån og tror at vi alltid vil ha en jobb som kan finansiere huslånet. Vi setter barn til verden, og forteller dermed om vår tro på framtiden. Og historien forteller oss at endringene som kommer, vil i hovedsak føre til forbedringer. Se bare hva som har skjedd med levestandarden i Norge i løpet av siste generasjon. Ubegripelig!

Denne grunnleggende positive innstillingen til livet holder dessverre ikke alltid.

Iblant er ikke visdom vår sterkeste side – og vi legger uvitende til rette for egen ulykke: Om du ikke styrer økonomien din, vil du sannsynligvis få det trangt. Om du fører en promiskuøs livsstil, er det grunn til å tro at konsekvensene en gang vil nå deg. Om du behandler dine barn dårlig, er sannsynligheten stor for at du får en ensom alderdom, og at ditt avkom ikke får et godt liv.

Noen av oss har lært av de som gikk foran, mens andre lærer av egne feil. Forhåpentlig lærer vi alle å ta seriøse ting seriøst – ting som helse, økonomi og relasjoner.

Folk som ikke lærer, vil, på den andre side, heller ikke ta seriøse ting seriøst. De blir forvirret og overrasket når negative ting begynner å skje. De mener det er urettferdig, eller hevder det er dårlig skjebne. Og så finner de noen å skylde på. Det skjer nok at de blir oppfattet som tåpelige.

Iblant skjer det likevel at vi roter oss inn i destruktive situasjoner fordi vi ikke har kunnskap nok, og da gjerne om forhold vi knapt kunne forutse. Vi er fremdeles ansvarlig for det, og skylden hviler på oss. Vi er kanskje ikke tåpelige, men livet kan like fullt bli vanskelig.

Dette skjedde med mange mennesker i Norge i 1980-årene. Samfunnet vårt var den gangen nokså løssluppent med lån. Verdien på fast eiendom hadde økt voldsomt siden andre verdenskrig, og alle trodde at denne utviklingen ville fortsette for alltid. Olje-krisen, høy arbeidsledighet, fall i verdien på fast eiendom og det faktum at mange hadde belånt sine hjem til langt over pipa, satte folk i håpløs gjeld. In 1987 var utlånsrenten på 16,8%.[1] For mange fantes ingen utvei. Om de solgte huset sitt, ville de like fullt ha en uhåndterlig lånebyrde resten av livet, da husets verdi var falt langt under lånesummen. Det var en skremmende tid, og mange tvilte på framtiden.

Situasjonen var alvorlig for landet vårt, og det var nødvendig å behandle den seriøst, men også rettferdig. Det foregikk en politisk diskurs mot slutten av 1980-årene, og den kulminerte i loven om gjeldsordning.[2] Loven ble vedtatt 17.7.1992 og trådte i kraft 1.1.1993.

Visse deler av loven viser hvordan kristen tanke hadde funnet veien inn i lovverket.

  • Loven omfatter kun private personer, ikke foretak eller organisasjoner. Den ivaretar enkeltmennesket.

  • Låntakeren må først selv forsøke å finne en måte å sanere gjelden på.

  • Loven kommer til anvendelse bare for de som er varig ute av stand til å betjene sin gjeld, selv om de selger huset og alle sine eiendeler. Klær og personlige effekter er unntatt.

  • Loven må håndheves på en slik måte at den ikke virker støtende på andre som er i stand til å betale for seg, om bare så vidt.

  • Ved søknad om gjeldsordning, må låntakeren vise total åpenhet om sine finanser. Ved å unnlate å oppgi relevant informasjon, vil låntakeren miste retten til gjeldsordning etter denne loven.

Slik tok retten, etter visse prosedyrer, over den private økonomien til låntakeren. Han eller hun ville få beholde midler til nøktern bolig og nødvendig underhold til mat og klær, mens all øvrig inntekt gikk til å betale gjelden. Dette gikk vanligvis over fem år. Det var et hardt og svært nøkternt liv. Og så ble gjelden ettergitt. Du kunne begynne på nytt.

Mange som var i økonomisk uføre søkte om gjeldsordning for å komme ut av lånefellen. Er man desperat nok, vil enhver utvei – samme hvor ydmykende eller krevende – være å foretrekke framfor å bli værende i fortvilelsen.

Så kan en stille spørsmålet: Er norske myndigheter strenge eller ettergivende? Et slikt spørsmål vil avsløre mangelen på forståelse for situasjonen.

En seriøs situasjon må tas seriøst. Alle de som var i en håpløs lånefelle forstod det. Resten av folket kunne bare godta en slik ordning om den ble håndtert rettferdig. Kun når alle utveier var prøvd, og du var totalt ute av stand til å komme deg ut av fellen, var du kvalifisert for gjeldsordning.

Hjelpeløs. Nåde. Æresbegrepet.

Nåde på norsk kan inneholde to forhold. Det mest velkjente dekkes av synonymet barmhjertighet, som beskriver den medfølelse en kjenner for noen som lider, og den handling en iverksetter for å lindre lidelsen. Grunnbetydningen av nåde er at noen (oftest Gud) sletter din skyld mot seg. Synd er den handling som har satt deg i skyld hos Gud.

Mange har ikke forstått at en overtredelse mot Gud vanligvis først er en overtredelse mot et medmenneske. Ved å synde mot din neste, synder du også mot din nestes skaper, enten din neste er en troende eller ikke.[3]

Noen ganger er også synden en overtredelse mot Gud selv. Det er dette som skjer når vi eklatant nekter å tro på han, når vi avviser hans ord eller når vi tilber skapelsen foran skaperen.

Om vi tar lett på disse ting, blir omvendelse utdatert, og tilgivelse blir billig. Det er et symptom på at vi ikke tar serøse ting seriøst. Og det plasserer oss i en gjeldsfelle. Overfor Gud.

Jeg vil først slå fast at Gud ønsker å tilgi, og at han ikke er sein med å tilgi, selv om vi kan være trege til å tro tilgivelsen.

Fordi jeg uttrykte at Gjeldsordningsloven viser trekk av kristen tanke, la oss gå andre veien, og vise fra loven hvordan Guds ord tenker, men ut fra den aktuelle loven:

  • Du kan kun ta imot Guds tilgivelse som enkeltperson. Det å tilhøre en gruppe, for eksempel et kirkesamfunn, fører ikke til tilgivelse. [4] Bare Gud kan tilgi, og han tilgir kun individer.[5]

  • Å gjøre opp med Gud ville kreve at vi viser konsekvent uselvisk kjærlighet mot han og mot menneskeslekten. Vi har forsøkt det, og feilet katastrofalt, og alle måter å gjøre opp på, har vist seg å være forfeilet.

  • Om du finner at du ikke kan leve opp til kravet om uselvisk kjærlighet mot dine medmennesker, og du ser at det ikke en gang er mulig å rette opp den urett du har gjort mot din neste, er du kandidat for Guds tilgivelse.

  • Tilbudet om tilgivelse er basert på rettferdighet. De som vil klare seg uten, er ikke kandidater. Det finnes ingen snarvei for de som vil klare seg delvis på egen hånd. Enten er du hjelpeløs og trenger nåde, eller du vil klare deg selv.

  • Der finnes ikke tilgivelse uten omvendelse. Er vi ikke villig til å eie våre handlinger som plasserte oss i skyld, og å stige fram og kalle dem ved navn, samme hvor ydmykende det måtte være, finnes det ikke tilgivelse.

Det er ikke Gud som er krevende og dømmende, det er vi som ikke tar det seriøse seriøst. Der noen sier strengt og hardt, sier den skyldige nåde og barmhjertig.

Det sier seg selv at den som ikke forventer å møte den levende Gud ansikt til ansikt, vil også ta lett på sin skyld mot Gud – fordi det ikke betyr noe. Det er like fullt interessant at skyldfølelsen blir værende.

Omvendelse er den ujevne utvekslingen av skyld og tilgivelse.

Når omvendelse blir en religiøs aktivitet uten feste i virkelighet og praktisk liv i samfunnet du er en del av, har den ingen verdi utover dine personlige følelser. Omvendelse uttrykker at du forstår hva du gjorde, ved at du navngir handlingen overfor den du fornærmet. Omvendelse er ydmykende. Bare når omvendelsen er like streng og hard som handlingen den navngir, har den berørt livet ditt. Omvendelse er ærlighet i veikrysset mellom Gud og mennesket. Det greske ordet for bekjennelse betyr å si det samme som – ved omvendelse å si det samme som den som er fornærmet, enten det er Gud eller menneske. Omvendelse er kun så utdatert som skyld er.

Gud pekte deg ut, for å gjenopprette din relasjon med han.

Tilgivelse uten omvendelse er som kjærlighet uten handling. Det er selvnytelse.

Tegnet på billig tilgivelse er mangelen på forvandlingskraft. Sann tilgivelse finner bare sted gjennom en tosidig handling:

  • Å ydmyke seg og å navngi hva du gjorde overfor den du fornærmet

  • Å gi tilgivelse ved å avstå fra å få tapet ditt dekket

Tilgivelse har kraften til å gjøre fiender til venner, å gjenopprette brutte relasjoner, å vende barnas hjerter til deres fedre, og fedrenes hjerter til barna, å gjenoppbygge ekteskap, å skape enhet mellom kirker, å helbrede skillet mellom kjønn, nasjoner og folkeslag, og å gjøre disipler hvor det er minst sannsynlig.

La oss til slutt slå en ting fast: Vi kommer alle til kort. Dette er ikke en konkurranse i tro eller fullkommenhet. Tvert om er dette slik de lever som innser at de ikke klarer seg uten tilgivelse. Vi skal ikke og behøver ikke bli i en tilstand av skyld og tilkortkommenhet. Vi vender oss til han som gjorde vei hvor der ikke var noen vei, og til en glede som går langt utover lykke. Gleden som kommer av et liv uten skyld.

Ved å ta det seriøse seriøst.

[1] Statistisk Sentralbyrå; https://www.ssb.no/300692/gjennomsnittlig-utlans-og-innskuddsrente-i-bankene.per-31.desember.prosent-sa-454

[2] «Lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner», 17.7.1992

[3] Er du interessert i dette temaet, se tidligere artikkel: «Hvordan kan noen elske korset?»

[4] Mottar du absolusjon, er det viktig at du forstår at din syndsbekjennelse er for Gud, og at det er han som tilgir, ikke sjelesørgeren som uttrykker ordene.

[5] I Det gamle testamentet ser vi en nasjon som blir kalt til omvendelse, men det gir bare mening der folket har gått inn i en pakt med Gud. I Det nye testamentet går vi inn i pakten som individer.

Utvalgt innlegg
Innlegg kommer snart
Følg med videre...
Siste innlegg
Arkiv
Søk etter tags
Ingen tagger enda.
vestkirken

94502423

kontakt@vestkirken.no

Gullfjellveien 2

5354 Straume

@2017 by VestKirken. Proudly created with wix.com